Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.
Salmene 40,2-3
Når vi er i nød, er det ikke så nøye om ordene våre er fine og flotte. Ingen som er i livsfare er opptatt av om ordene blir fint formulert og om setningsbygningen er riktig. Det er bare en ting som teller: at en blir hørt.
Slik er det også med bønn til Gud. Gud er ikke avhengig av fine formuleringer og lange bønner. Han lytter etter hjertespråket. Det er det David her vitner om. han opplevde å synke dypere og dypere ned i den gjørme som heter synd og syndens følger. Det ene tok det andre, og han merket at han ikke i egen kraft klarte å bryte med synden og komme seg ut av den onde sirkel.
Den som erkjenner det, blir ikke opptatt av å slå om seg med fine formuleringer. Her gjelder det å bli hørt før en går under. Og David kan fortelle at han ble hørt. Han opplevde å bli dratt opp av gjørmen og hans føtter ble satt på fjell. Grunnen under hans vandring videre viste seg å holde. Dermed kunne han også gå stødig og skrittene hans ble faste.
Dette skjer for alle som roper til Herren om tilgivelse for synder og renselse fra skyld. Vi kan også bli satt på en grunn som ikke svikter, nemlig hans nåde og barmhjertighet. Den som Herren slik gir fast grunn under føttene, kan trygg og glad fortsette livsvandringen. Og om vandringen vår blir vanskelig, vet vi hvem vi skal rope til.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
