Sion sier: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.
Jesaja 49,14-15
At en mor kan glemme et barn hun har født, er umulig. Uansett hva hun føler i forbindelse med å gi liv til et annet menneske, er en slik begivenhet noe som aldri kan glemmes. Barnet vil alltid være i mors tanker.
Det er Herrens svar til noen i Israel som påstod at Gud hadde glemt dem. Reaksjonen deres var forståelig. De var blitt ført i fangenskap og Guds utvalgte folk var blitt treller under andre. Den eneste rimelige forklaring de kunne finne, var at Gud hadde glemt dem.
Gud avviser deres klage. Å si at Gud hadde glemt sitt folk, var like meningsløst som å påstå at en mor kan glemme det barn som hun har hatt ved brystet. Ja, det er enda mer meningsløst som så. For om det utenkelige skulle skje at en mor glemte sitt barn, forsikrer Herren at han aldri glemmer sitt folk.
Israel var i landflyktighet på grunn av sin synd. I sin forherdelse hadde de nedkalt Guds dom over seg. Men tross det, ville Herre nå tilgi dem og føre dem tilbake til deres land. På den måten skulle de erfare at han ikke hadde glemt dem.
Gud glemmer aldri sine. Iblant kan vi nok føle oss tilsidesatt og oppleve det som om vi ikke har Herrens oppmerksomhet. Men vi er alltid i hans tanker – også når vi ikke føler det slik.
av Anfin Skaahim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
