Vi arbeidet natt og dag, vi strevde og slet for ikke å bli til byrde for noen av dere. Vi har nok full rett til livsopphold, men vi ville gi dere et forbilde så dere kunne følge vårt eksempel.
2 Tessalonikerbrev 3,8b-9
En arbeider er sin lønn verd. Det er en bibelsk sannhet. Og den omfatter også den som er kalt til tjeneste i en kristen sammenheng der en trenger underhold av andre. Paulus og hans medarbeidere hadde også retten til et slikt underhold og han opplevde flere ganger at hans venner rundt om i menighetene sørget for dem.
Men fra menigheten i Tessalonika hadde han og hans medarbeidere tydeligvis ikke mottatt noe underhold. Paulus skriver tidligere i brevet at de hadde betalt for maten de fikk og at de hadde arbeidet natt og dag for å ikke falle noen til byrde. Nesten demonstrativt betalte de for seg for å gi menigheten et eksempel. På den måten ville de lære de nye kristne i Tessalonika at arbeidet er en Guds gave og at den enkelte måtte ta ansvar for seg selv.
Den som sier ja til tjeneste i Guds rike ut fra et ønske om å tjene penger, bør se på Paulus sitt eksempel. En slik motivasjon holder ikke mål. Arbeidere i menigheter og organisasjoner som gir inntrykk av at de først og fremst er opptatt av å tjene penger, undergraver sin egen tjeneste og mister sin troverdighet.
I Guds rike trengs tjenere som er preget av at det viktigste for dem er å arbeide for Guds sak og være til hjelp for dem de er satt til å tjene. Det underbygger deres vitnesbyrd og gir det troverdighet, mens den motsatte holdning tar kraften ut av deres ord og gjerning.
av Anfin Skaahim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
