16 søndag i treenighetstiden – 12.09.2021
Matt 5,10-12
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
«Salige er de som blir forfulgt». Slik slutter «salig – prisningene». Når det gjelder «løftet» så begynner og slutter de likt, «himmelriket er deres».
De fattige i ånden er de som er fattige overfor Gud, som ikke har noe å vise til, de som har barnets sinn. De som bare kan ta imot Guds rike gratis, for de har ikke noe å betale med.
Samtidig, som Rikets barn har de ervervet en rekke kvaliteter, verdier og egenskaper. Og det ender med at de lider samme skjebne som sin Herre. De blir forfulgt, blir hånet, lyves på, snakkes ondt om, ja, på alle vis.
Forklaringen på dette finnes mange steder i NT, kanskje særlig hos Johannes. Det må være slik, «for verden hater dere». Her snakkes det ikke om den gudskapte verden, ikke om frelsesobjektet verden, men om den falne verden. Den verden som elsker mørket, og hater lyset. Den verden som ikke vil følge sannheten, og ikke vil komme til lyset, fordi dens gjerninger er onde. Lyset avslører, lyset utfordrer, lyset provoserer. Slik har det alltid vært.
Jesus trekker linjen bakover, gjennom han selv og tilbake til profetene. Nesten alle av de sanne profeter, de som hadde vært i Guds råd, led martyrdøden. Det er denne rekken som Jesu sanne disipler står i. Det er kamp i verden, åndskamp. La oss ikke innbille oss noe annet. Dette er virkelighetsforståelsen i Jesu lære. Og tusener av kristne i verden i dag kjenner på kroppen at det er sant.
Motstanden mot «lysets hær» bæres opp av mange løgner, blant annet denne: Det nytter, verden kan vinne. Men hele NT forteller oss en annen sannhet, mørket har ingen framtid.
I denne situasjonen kan Jesu disipler også leve på løgner, at nå gjelder det å være lur, ikke provosere, tolke seg fram til de gode og tjenlige kompromisser. Dette skjer ofte med en så riktig tanke i bakhodet, «vi skal jo vinne dem».
Jesus forutsetter ektheten i disippelskapet, (først i v13 antyder han at det kan være så ymse), og da er motstand, forfølgelse et sikkert tegn på at en er på lysets side i kampen. Da er hans disipler salige, for det går mot seier.
Peter skriver i sitt brev, at motstand mot kirken og de kristne kan også være på grunn av dumskap, hykleri, ja, at en ikke lever som en taler. Men, «la det bare ikke skje» (1. Pet 4,15). Dette er på linje med en viktig kvalitetssikring av Jesus her, forfulgt for rettferdighets skyld, for min skyld.
Vi kan si at her er fem strategier, to for å unngå kampen, tre for å komme seirende ut av den.
- Ta selv makta. Det har kirken i praksis gjort siden keiser Konstantin. Fra da av ble alt snudd på hodet. Fra da av måtte folk komme, bukke og skarpe for kirkens dør. De negative konsekvensene av dette er større enn vi aner.
- Tilpass budskapet. Når kirkens glanstid er over kan det være et grep for ennå å holde på folk. «Kjære folk, hva vil dere ha?» Men da blir vi stående i rekken med de falske profeter, som «alle talte vel om». Da har saltet mistet sin kraft, og det ender med at vi «trampes ned av menneskene» (v13) På sikt, kirken blir i grunnen uinteressant.
- En tredje, og anbefalt, strategi er å be for våre motstandere, for de som har makta og innflytelse, så det kan ryddes rom og muligheter for evangeliet i verden. «Så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt». For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.
- En fjerde offensiv strategi er å leve ut Gudsrikelivet, de gode gjerninger, midt i verden, sett av all. (Selv om det ikke er gjort for å bli sett). Når livet får tale, vil det føre til, selv om noen fortsatt taler ondt om det, at noen vender om, tar imot, og priser Far i himmelen. (v16)
- Trosmessig for rikets barn er det i alt dette viktig å vende blikket oppover, midt i motstanden. Se fram til lønnen, håpets oppfyllelse, senke seg ned i barnekårets gave og glede. «Gled dere i Herren alltid», sier den fengslede Paulus.
Her er skatter skjult i mørket. Tusener av våre forfulgte trossøsken kan vitne om det.
I vår del av verden, må vi ofte øve oss på en ny erfaring: Fremmedgjøring og utenforskap. Da må vi ikke drømme oss tilbake til konstantinske gullaldre, men søke sammen og minne hverandre på mesterens ord: Lønnen er stor i himmelen. Fullfør løpet, bevar troen.
