“For jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken så mitt utvalgte folk kan få drikke. Mitt folk, som jeg har formet, skal forkynne min pris.”
Jes 43,20b-21
Israel så ingen vei framover. Folket var ført i landflyktighet til Babylon og lengtet etter å komme tilbake til sitt land. Drømmen om å få se Jerusalem igjen og få bygge opp templet, var levende hos noen, men for mange var det bare en drøm. De var fanger og dessuten virket veien hjem umulig å gå for et folk som manglet det meste. De måtte gå gjennom ørken hvor de ville slippe opp for vann og der farer lurte overalt.
Da forkynner profeten at Herren vil legge vei i ødemarken og stier i ørkenen. Han skal la vannet renne slik at det skal spire og gro, og det skal bli vann nok å drikke i ørkenen. Slik blir Herrens vei tilbake til Israels land tegnet for folket. Det var sikkert ikke lett for folket å tro på det, men vi vet at det som her skildres, virkelig skjedde.
Det er ikke lett for Guds folk å se veien fremover i dag. Vi sliter med både materialisme og motløshet, læremessig forvirring og åndelig sløvhet. Finnes det en vei? Ja, Herren har lovet at han vil la det folk som i sannhet tilhører ham skal finne vei selv gjennom det som synes å være ørkenlandskap, og hjem til det landet han har lovet dem. Han vil selv rydde veien og gi oss det vi trenger underveis. Også i dag er nådens kilder åpne, slik at Guds folk kan drikke. Det skal vi få tro uansett hvordan vandringen ellers blir.
Andakt av Anfin Skaahim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
