2 Pinsedag – 24.05.2021
Joh 6,44-47
Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Far og lærer av ham, kommer til meg. Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far.
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.
Igjen et av disse mange avsnittene i Johannes evangeliet som framhever Jesu eksklusivitet. Jesu er den eneste. Igjen en tekst som egner seg dårlig til religionsdialog.
Hvem har sett Gud? Buddha, Muhammed, nei. Heller ikke noen av hinduismens åndelige ledere. Heller ikke noen av vår tids «livsprofeter». Ikke du og jeg. Vi burde være litt mer kritiske til vår egen tankegang, og hva vi mener er sant, bare fordi vi føler det slik, eller fordi det nettopp er sant for oss.
Hvem kan si oss hvordan Gud er? Hvem kan fortelle oss hva som er sant, sett med Hans øyne. Hva dette livet dreier seg om, og hva som står når alt annet faller?
Bare Jesus. Bare han har sett Gud, fordi han var hos Gud, og han er sendt til verden fra Gud. Bakenfor her ligger hele inkarnasjonens mysterium. For i utgangspunktet taler vi jo om mannen fra Nasaret, profeten fra Galilea. Kjenner vi ikke både hans far og hans mor? (v42) Ingen framifrå familie. Enkle folk. Jesus fra Nasaret? Nei, her er mangt både før og siden, som kunne få oss til å riste på hodet og rynke brynene. Noen ville kanskje si at han er spesiell. Noen ville også erkjenne at han hadde gjort ting som få, om i det hele tatt noen, før ham hadde gjort. Og mange helt opp til vår tid ser et stort forbilde, en god mann med mye kjærlighet. Men skal en være helt ærlig, så sa han mye fælt også.
Sett Gud? Er fra Gud? Sendt av Gud? Den er drøy.
Men slik var det i hans samtid også. De fleste fulgte ikke Jesus. Og det var ingen landesorg i Israel den dagen han var borte. Livet gikk sin vante gang som før, for de fleste. Men ikke for alle.
Slik er det, Jesus vet om det. Derfor sier han her at de som kommer til ham, dvs for å følge ham, de er opplært av Gud. Gud som har sendt ham til verden, har også sendt menneskene til ham.
Noen av oss husker litt fra en gammel katekisme. «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus min Herre, eller komme til ham. Men, den hellige Ånd har…..»
Mennesket hverken kan eller vil komme til Jesus av seg selv. Når det likevel skjer, så er det Guds verk. Det må en åpenbaring til, her var mer enn mannen fra Nasaret. «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.» (Matt 16,17)
Jeg tror at alle mennesker, på en eller annen måte, vil møte Guds dragning. Jeg tror at alle mennesker, en eller annen gang, blir ført til et punkt der vi har fått så pass mye syn og så pass mye frihet, at vi kan si; Gud vis meg mer. Men ikke alle gjør det, selv da, mange sier; Det får være nok. Hvordan ville Johannes sagt det? Jo, de elsket mørket framfor lyset. Begge kategorier har Gud alltid visst om. Selvfølgelig, han er jo Gud.
Men de som får stamme fram denne enkle bønn: Herre vis oss Jesus. De får se. Hos de skapes troen, hos dem føder Gud det nye livet. Fant de ham? Nei, han fant dem. Og Jesu løfte er: Den som tror, har evig liv. I dobbel forstand, her og nå ja, og på den siste dagen skal vi bli ham lik, for vi skal se han slik han er. Men det er fortsatt Abraham, Isak og Jakob, og Hansen fra Røros.
Hvordan kan vi som kirke bli en del av Guds dragning? For det skal vi. I denne tid som er nå har Gud bestemt at han vil bruke oss.
Det viktigste: Dette er Åndens verk.
Ingen kan gå til denne gjerningen uten utrustning, eller uten rustning.
«De ord jeg har talt til dere, er Ånd og liv», sa Jesus. Det er de ordene vi også må tale. De ordene bruker Gud.
Bønnen om ledelse er viktig. Hører vi i dag mannen fra Makedonia? Ap. gj. 16,9
Og sist, men ikke minst, vårt eget liv: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen»
Fra Pinse av går det et tog ut i verden, med et enestående budskap om Den enestående.
«Barnabas ble glad da han så hva Guds nåde hadde gjort». Ap.gj 11,23
