“For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”
Jer 29,11
For en tid siden fikk jeg en til å tro at 17.mai det året kom i juni. Det bekrefter at 17.mai for de fleste av oss ikke er en dato, men et begrep. Det handler om fest og jubel, flagg, tog, taler, is og brus. Dagen minner oss jo om den frihet og fred vi eier og kan glede oss over i vårt land.
Det har ikke alltid vært slik. Krig, fattigdom, ufrihet og undertrykkelse har også preget vårt land. Når vi nå på så mange måter opplever det motsatte, er det god grunn til å spørre hvorfor det er slik. Har vi fortjent det mer enn mennesker i andre land der de nå opplever krig og ødeleggelser? Nei, det er ikke lett å finne begrunnelse for det. Mesteparten av folket vårt har vendt seg bort fra Gud og søker ham ikke. Vi har lover som tillater det Guds ord forbyr og vi bruker det vi har fått på en stadig mer egoistisk måte.
Gud ønsker det beste for oss som folk og land, slik hans holdning også var til det folk han hadde utvalgt seg. Gjennom profeten Jeremia gir han klart uttrykk for hva han tenker om dem. Han vil at de skal oppleve fred og ikke ulykke. Han vil gi dem framtid og håp.
Likevel gikk det ikke slik. Ved å bryte med Guds vilje, førte de ulykke over seg selv. De havnet i en situasjon der de mistet både landet, freden og friheten. Tross det var Herren villig til å gi dem alt dette tilbake. Hans tanker for dem handler alltid om fred og frihet, framtid og håp.
Det er grunn til å be om at vi som folk ikke skusler bort det Gud ut fra sine tanker om oss har gitt. Vi har fått det uten å fortjene det og vi står ansvarlige overfor hans nåde. La oss se til at ikke hans godhet mot oss blir forgjeves, men at den får drive oss til omvendelse så vi lever etter hans vilje. Da kan hans fredstanker fortsatt virkeliggjøres.
Andakt av Anfin Skaahim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
