17. Mai 2021
Matt 22,17-22
Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.
Å fange ham i ord, det var målet. Derfor kommer det her to forskjellige grupperinger som skulle uteske Jesus (v16), fariseerne (sannsynligvis fariseere utsendt av representanter fra Det høye rådet som selv tilhørte dette partiet), og herodianerne. På Jesu tid betalte de fleste skatt til Roma, men kanskje kjente noen på at det var et svik. Fra år 6 eKr var Judea blitt en Romersk provins, fra da av oppsto det flere voldelige opprørsbevegelser. Det endte med den jødiske krigen i år 66-70, og Jerusalems ødeleggelse. Så det å betale skatt til keiseren var et ømtålig tema. De måtte ha forstått at Jesus sto i et dilemma. Sier han nei til skattebetalingen, vil herodianerne se på han som en farlig opprører. De tilhørte et parti som var tilhengere av Herodesdynastiet. Herodes den store respekterte jødedommen på jødisk mark, selv om han ikke selv var jøde. Han hadde gjenoppbygget tempelet, og skapt ro i forhold til Rom. Denne «kongeslekten» var det beste, og det mest realistiske alternativet tross alt, under de rådene forhold. De var realpolitikere. En del av saddukeerne tilhørte sannsynligvis dette partiet.
Sier imidlertid Jesus ja til skattebetalingen avslører han seg selv som en falsk messias. Slik måtte fariseerne se på dette. Fra en mann med en slik holdning ville det aldri komme en konge som kunne gi jødene tilbake sitt land, sin frihet og sin ære.
På denaren var hodet av keiser Tiberius avbildet, med følgende tekst i forkortet form, «Tiberius Augustus, keiser, sønn av den gudommelige Augustus».
Jesu svar er et visdomsord, som skaper forundring, og som fører til at samtalen avsluttes. Dette svaret har siden vært bakgrunnen for ulike løsninger på forholdet kirke og stat, f.eks Luthersk to regiments lære, men kanskje også grunnlaget for både Peter og Paulus sine formaninger angående de kristnes holdning til øvrigheten.
Jesus sier faktisk ja til keiserskatten, slik kan det forstås, skatt innbetalt til en okkupasjonsmakt. Det er altså ikke helt parallelt til spørsmålet om å betale skatt i vårt eget land. Vi har en lovlig regjering valgt av folket. En skal ikke gjøre det ukritisk, myndighetene kan også bruke pengene galt. Enhver myndighet skylder å ha et bevisst forhold til sitt mandat. Men dette kan aldri forsvare den tendens til skatteunndragelse, særlig av de som fra før er rike, og som stadig kommer for dagen. Nordmenn skulle stort sett betale sin skatt med glede. Men her sier altså Jesus ja til å betale skatt til okkupasjonsmakten. Er ikke det litt drøyt?
Jeg tenker for det første at Jesus, og NT for øvrig, sier noe om at øvrigheten, tross alt, spiller en rolle i Guds verdensstyre. «Den skal fremme den gode gjerning, og begrense den onde». Og selv keiseren og Romerriket hadde bidradd til en viss lov og orden. Og rettigheter, noe bla Paulus benyttet seg av.
Det andre er at Jesus i sin disippelundervisning fremmer en annen holdning enn å gjøre opprør. Guds rike skal komme gjennom andre kanaler. Dette kan ikke anvendes generelt i samfunnsspørsmål, men hans disipler er kalt til «å gå den annen mil, og også å gi kappen». Dette anvendes av apostlene blant annet slik at overfor øvrigheten skal en gjøre det som er rett, betale skatt og gjøre sine plikter, også overfor de onde og urimelige, og slik bli et vitnesbyrd overfor dem. Så får vi se hva som skjer, på sikt. «Gi keiseren ære» sier blant annet Peter i sitt første brev. Dette står ikke i motsetning til at en samtidig både kan og skal påpeke urett. Særlig den urett som blir begått mot andre.
Da sier dette også at Guds rike kommer ikke som en verdslig makt på denne verdens premisser. Guds rikets komme er ikke avhengig av et svekket Rom. Men når Romerriket var gått i oppløsning, levde fortsatt kirken videre, Gudsrikets brohode i denne verden. «Verdens riker de stiger og de synker, men Guds rike går mot fullkommenhetens vår». «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved din Ånd, som du har sagt».
Å betale skatt til keiseren er altså, i seg selv, ikke å bryte med befalingen om å lyde Gud mer enn mennesker, eller å gi Gud det som tilhører Gud. Men spørsmålet er innfløkt. For noe av denne keiserskatten gikk til å bygge Colosseum, her skulle tusenvis av jøder og kristne siden ende sine liv. Og noe av skatten vi betalte under krigen gikk til å bygge festningsverker og fangeleirer, og noe gikk til å forske på samekranier. Eller hva når øvrigheten igjen er i ferd med å bygge «Babels tårn»? Her kan øvrigheten gå langt ut over sitt mandat, den fremmer ikke det gode, men det onde.
Likevel, vi skal betale vår skatt, fordi øvrigheten gjør en tjeneste, en gudstjeneste i samfunnet (tross alt), i hovedsak er dette å fremme det gode og begrense det ond. Og det igjen betyr å fremme rettferdighet.
Denaren bar keiserens bilde, hvem sitt bilde bærer vi? Guds! Og Jesus gjør denne utfordringen enda større ved å si «gi Gud hva som tilhører Gud!». Hva er Guds? Alt! Menneskene, meg selv, ja. Men alt, verden og det som fyller den! Hadde keiseren levd etter dette, hadde det ikke blitt noe felttog, for å legge land etter land rundt Middelhavet under seg.
Så hva sa Jesus egentlig? La det være et litt åpent spørsmål.
Jo, hans apostler forsto det slik at selv overfor den onde øvrighet skulle en være lydig, fordi den tross alt var en del av Guds ordning i en motsetningsfull og ond verden. Også når keiseren ikke ga Gud hva som tilhørte Gud. Jeg tror de kristne så bakenfor, de så Guds ordning, betalte sin skatt og ble et vitnesbyrd. «De bar glødende kull på keiserens hode».
Men her er en grense, det kan absolutt tenkes tilfeller, både når det gjelder skatt og annen lovlydighet, der det ikke er rett å gi keiseren hva keiseren mener er sitt, for da gir jeg ikke Gud hva som er Guds. Dette blir helt klart i den ytterlighet som mange kristne sto overfor den gang, og som mange av våre trossøsken står overfor i dag, nemlig å gi «keiseren» «tilbedelse».
Så feirer vi 17. mai, og takker Gud for vårt land og vårt folk. Men det går en grense, alltid, «gi Gud hva som tilhører Gud». Det er det største og det viktigste. For oss selv, men også det beste vi kan bidra med til samfunnet. Da blir kirken lys og salt i verden. Den tror på noe som står over alt og alle.
