Søndag før Pinse – 16.05.2021
Ap gj 26, 1-3, 20 – 29
Bakgrunn:
På sin tredje misjonsreise hadde Paulus samlet inn penger til de «fattige i Jerusalem». Denne gaven hadde han nå levert til menigheten. Men på tempelplassen var han blitt gjenkjent. Her var plutselig den mannen som hadde forrådt den sanne tro, og hadde spredt løgnene om forføreren Jesus over alt i verden. Paulus ble nesten revet i filler av folkemengden. En romersk offiser griper inn og forhindrer noe han tror må være et slags opprør. Han er i ferd med å straffe urostifteren Paulus med pisking. Da kommer det fram at Paulus er romersk borger og han får kalde føtter. Da, ad hemmelig vei (ved Paulus sin søstersønn), får offiseren vite at jødenes ledere har klekket ut en fast bestemt plan om å drepe Paulus. I all hemmelighet, nattestid, blir han ført ned til Cæsarea. Her holder han forsvarstaler, bla for ypperstepresten med følge, som har kommet ned fra Jerusalem. Den romerske landshøvdingen Feliks som holdt til her, utsetter imidlertid hele saken. Lukas skriver at han hadde god kjennskap til «Veien», dvs den kristne tro.
Feliks blir erstattet av en ny landshøvding, Festus. Han overtar dermed saken mot Paulus. Paulus har imidlertid mistet all tro på en rettferdig dom på dette nivået og de gitte omstendigheter, og har innanket sin sak til keiseren. Og til keiseren skal han, men hva skal Festus skrive på anklagebrevet? Det kan virke som at han er i villrede om hvorfor han i det hele tatt har denne fangen Paulus. Under et besøk av kong Agrippa, oldebarn av Herodes den store, og som nå hadde ansvar for de nordøstlige delene av Palestina, arrangerer han et møte med Paulus, der han får lov til å legge fram sin sak. Kanskje kan Agrippa gi noen råd om hva Festus skal anføre som anklagepunkter. Som vi senere kan lese, mener Agrippa at Paulus i grunnen kunne vært løslatt. Men Paulus ble sittende som fange i Cæsarea i to år, før han endelig ble sendt til Roma.
Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte forsvarstalen sin:
«Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for, du har jo godt kjennskap til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg…..
Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»
Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.» Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt. Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»
Denne talen til Paulus som Lukas her gir et resyme av, inneholder i grunnen alt. (På sjøreisen til Roma hadde sikkert Paulus gjenfortalt seansen for Lukas). Den er personlig, ærlig, viser de store sammenhengene, og er lynskarp utfordrende, og samtidig tiltaler han sine tilhørere på en meget positiv måte. Her er en totalt sekulær romersk embetsmann, med sine fangevoktere. Her er en konge som står jødedommen nær, og han har med seg sin kone, dronningen, og sitt hoff. Og så er det denne enkle mannen i lenker. Men han har ånd og kraft.
Hva sier du til anklagene mot deg Paulus?
Jo, jeg var engang som dem. Jeg så på Jesus som en forfører, og jeg prøvde av all min kraft å utrydde jesussekten. Men så møtte jeg ham selv, Jesus den oppstandne, ikke i en indre åndelig opplevelse, men utenfor Damaskus. Og fra da av har hele mitt liv blitt snudd på hode. Loven og gjerningenes vei, som jeg var opplært i, gjennom fariseismen, har jeg forlatt. Men jeg har ikke forlatt de hellige skrifter, men forkynner nå det som Moses og profetene sa skulle komme. Jeg tror at Jesus er oppfyllelsen av deres budskap.
Her ser vi hvordan Paulus følger den linjen som vi kan observere ved en rekke tilfeller i Apostlenes gjerninger, at evangeliet brettes ut på bakgrunn av GT. Dette henger sammen. Her har vi mye å lære. Korset og evangeliets bakgrunn er det gamle testamentet. Og særlig skal vi legge merke til dette «at Messias måtte lide», hva dette dreier seg om kan vi bare lære ut fra Gt og soningstanken. Dette er nettopp hva Jesus underviste Emmaus vandrerne om. I det hele tatt, denne «nye» måten å lese Gt på har vi fra Jesus selv. Han anklaget de skriftlærde for ikke å se at Skriftene nettopp handlet om ham.
Så her ligger det egentlig en antydning fra Paulus om at heller ikke de som nå anklager han for «forræderi» har sett hva Skriften taler om.
Hvilket Jesusbilde ønsker vi å vise? Et som kan bli akseptert blant sekulære, religiøse nordmenn, eller Bibelens?
For Paulus står en ting fast etter at han er blitt overbevist om at Jesus lever, at han er Messias og alles frelser. Og det er: Vend om! Jøde, fariseer, hedning, europeer, nordmann. Dere som var nær, og dere som er langt borte (Ef 2,17), vend om. Fra de falske guder, fra egne gjerninger, fra våre egne sviktende frelsessystemer, fra religiøsitet eller snusfornuft, høyt opp i menneskelig anseelse, eller lavt nede. Den eneste sanne Gud har rakt oss frelsens gave, og det er Jesus. Har en sett dette må ønsket bli, naturlig nok, som for Paulus, at alle må bli slike, som kjenner Jesus Kristus. Religionsdialogen strekker ikke til her. Jo, som et alternativ til korstogteologien. Som en respektfull samtale for å forstå, ikke være styrt av fordommer og irrasjonelle følelser. For å kunne fremme fred og fordragelighet, så langt det rekker. Men ikke fordi vi sammen søker sannheten, du har litt og jeg har litt. Nei, den som har møtt Jesus, utenfor Damaskus eller……må bare si: måtte alle se det jeg har fått se, og ta imot det jeg har fått ta imot.
Fem «detaljer» til skal vi merke oss:
Også her understreker Paulus dette: «og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen». Nettopp han som forkynte nådens evangelium, «frelst – men ikke av gjerninger», nettopp han understreker at nåden fører til et nytt liv. Slik er det også i alle hans brev.
Det andre: «han som den første skulle stå opp fra de døde». Dette utfolder han bla i 1 Kor 15. Jesu oppstandelse er den første, men vi skal alle oppstå. Dødens lenker er brutt. Jesus kommer med et lys som verden aldri før har sett.
Det tredje: Det kristne budskap tåler kritisk, logisk og historisk undersøkelser. Det er vel gjennomtenkt, og bygger på fakta.
Det fjerde: På et punkt i misjonsarbeidet, må vi tale rett ut. Ja, vi skal gjøre alt for å bruke et språk og bilder som er pedagogisk riktige og forståelige. Men evangeliet fortjener rene ord for pengene.
Og for det femte: Vi kan ikke nøye oss med at folk er søkende eller at de er «like ved». «Like ved» er ikke «framme», da er man fortsatt i lenker.
