Uke 2, Onsdag 24. februar, 2021
Før du leser dagens innlegg vil jeg du skal stoppe opp, kanskje be, være stille og ta et dypt pust. Gi deg selv tid til å legge til side alt annet som er i tankene av vondt og godt. Lag deg selv en god kopp kaffe eller te, finn favoritt teppet ditt og sett deg godt til rette. Forbered hode og kropp til en stund med hvile og ettertanke.
For meg opplevdes ikke starten av pandemien så annerledes enn min vanlige hverdag. Jeg og mannen min jobbet fortsatt, han er sykepleier, og som illustratør var det vanlig for meg med hjemmekontor. I de første månedene opplevdes det egentlig veldig deilig å ikke føle på presset til å sosialisere, invitere folk på besøk eller bli med på diverse sosiale arrangementer.
Men halvveis inn i første lockdown fikk fløyten en annen lyd. Det strømmet på med historier i avisene om eldre som ikke turte gå ut og sakte men sikkert sultet seg syke, barn som satt fanget i voldelige hjem, økningen i selvmordsforsøk og den forferdelige realiteten av hvor mange som så langt hadde mistet både liv og helse til viruset. Historie etter historie minnet meg på at rundt meg bor det individer som ikke er like heldig som jeg, som ikke sitter like trygt i sitt eget hjem og som ikke har de samme type sosiale sirklene som jeg har gjennom menigheten og familie.
Jeg vet ikke hvordan dette praktisk så ut for dere Norge, men for oss i England har det aldri før vært en slik dugnads brann i menighetene enn året som har vært. Vi meldte oss opp på grupper som lagde matkasser, folk ble telefonvakt og ringte til enslige som hadde bedt om en telefonvenn, og mange donerte matvarer og penger til de diverse prosjektene.
Menigheten min satt også straks i gang med å sette sine medlemmer inn i det de kalte “Neighbour Hubs”. Hvor det var ukentlig oppfølging på nett med deling av liv og tro. Når jeg og mannen min ble syke kom det medlemmer av vår gruppe med middag og kaker på døra, De handlet også inn mat for oss når vi trengte det.
“Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.” Apostlenes Gjerninger 2, 44-47
I tider som dette har vi virkelig fått både oppleve og sett kraften av å huske på hverandre. Kraften i å be noen ut på en kopp kaffe, å spørre “Hvordan går det egentlig?” eller praten over gjerdet med naboen. Gud kan bruke deg på de mest utrolige måter. Ikke bare innenfor menigheten men også ovenfor din egen nabo eller nabolag. Det behøver ikke være så stort som du tror, og det kan begynne med en bønn, bakst på døra eller en god prat over en kopp kaffe.
Ukens Bønn:
Gud, bruk meg, her er jeg! Vis meg de rundt som har hatt et vanskelig år. Gi meg mot til å gå ut av komfortsonen min, og mot til å gå inn i det du har lagt meg på hjertet. Minn meg på hvor stor og sterk du er. Takk for at jeg får være en del av din plan og ditt arbeid.
Ta ett sekund til å være stille og la hans tilstedeværelse være fokus. Ta deg så tid til å be over hva enn du har på hjertet.
Ukens Praksis:
Sett deg ned og tenk over hvordan du kan velsigne ditt nabolag, sosial krets eller by! Drøm stort! Hva slags gaver, tid, talenter, og ressurser har du mulighet til å gi videre? Be over dette for så å ta en prat med din lokale menighet, eller menigheten du tilhører. Se hvor du kan tjene, eller kanskje legg frem noe du ser må startes opp for å dekke et behov?
Mvh
Synnøve S. Sutton
