Gråter du over din synd? Hater du synd? Det burde du gjøre om du visste alvoret i å synde. Det er nemlig snakk om det i vår tilværelse som skiller oss fra fellesskapet med Gud. Det som skiller oss mennesker fra hverandre kan være en grense, eller avstand, eller en mur. Eller det kan være språk, kultur eller ganske enkelt mangel på kontakt. Når disse murene er borte er det ikke noe som trenger å skille oss mennesker fra hverandre. Det er annerledes med Gud og mennesket. Ingen avstand, grense, språk eller hva det kan være kan skille oss fra Gud og hans kjærlighet til oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom.8,38f)
Intet, selv ikke din synd, kan skille deg fra Guds kjærlighet. Men din synd kan skille deg fra livsfellesskapet med Gud. Du kan ikke unngå å synde. Det er hva du gjør med din synd som er avgjørende. Unnskylder du den? Forsvarer du den? Tenker du på «at alle de andre gjør det» eller «det er vel ikke så farlig»? Det er verdens måte. For en kristen er det bare en vei å gå: Nemlig til Jesus og der bekjenne den for hva den er og motta renselse i hans blod. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett (1.Joh.1,9) Gjør du det, har du adgang like inn til Guds trone.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
