16 søndag i treenighetstiden – 20.09.2020
Mark 7,31-37
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Jesus er på vandring. Han beveger seg også i hedningenes områder, utenfor jødenes kjerneland. I kap 5 fulgte vi Jesus i Gerasener-landet, som er en del av Dakapolisområdet, øst for Jordan-elven. Han helbredet en som var besatt, og denne «begynte å gjøre kjent i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort for ham» (5,20). I søndagens tekst hører vi igjen at Jesus vandrer gjennom fønikerbyene Tyrus og Sidon og derfra gjennom «Dekapolis-landet og kom til Galileasjøen» (Gennesaret-sjøen). Ryktet om Jesus har bredt seg, og de kommer til ham med en som var døv og hadde vondt for å tale. Om han kom fra hedningenes område, eller var jøde, får vi ikke vite. Men for Markus er det tydeligvis viktig å få fram at Jesus også helbredet hedninger og møtte dem med omsorg.
Jesus helbredet mannen, og han fikk både hørselen og talens bruk tilbake. At han ble helbredet, er et vitnesbyrd om at Jesus kan gjøre frisk. Også vi har lov til å komme til ham med våre sykdommer. Enda mer er Jesu helbredelser et varsel om at det kommer en ny tid, ja – en evighet, hvor all sykdom og lidelse er borte (Åp 21,4). Dit er vi alle innbudt, og da er det avgjørende at vi tar i mot Jesus selv. Han som helbreder er en større gave enn selve helbredelsen. Det ante folkene som var vitner til at den døvstumme fikk ører som kunne høre og en munn som kunne tale: «Alt han har gjort, er godt!»
Et siste moment, som vi ikke må glemme, er at også denne beretningen varsler om at Jesus ikke bare er kommet for å frelse den gamle pakts gudsfolk. Han gikk også i hedningenes områder og helbredet noen av dem. Kanskje var den døvstumme heller ikke en israelitt. Uansett forteller Jesu møte med nabofolkene at han er kommet for å gi liv og håp også til hedningene, til folkeslagene. Blant dem er vi, og søndagens tekst utfordrer oss til å holde misjonsoppdraget oppe i vår bevissthet: Jesus kaller oss til å bringe budskapet om ham ut til dem som ennå ikke har hørt. Vi må bringe ryktet om Jesus videre!
