Noe av det som preget det tjuende århundre i kirken var fremveksten av karismatisk kristendom og ikke minst brytningen som fant sted i møte med denne og den etablerte kirke. Karismatikerne vil ha seg frabedt åndløs rettroenhet, mens de etablerte tydelig ser farene ved utsvevende åndelighet.
Det er aldri vanskelig å finne punkt å kritisere hos sine meningsmotstandere. Aller minst når det er snakk om kristne i andre leire. Om en derimot våger å ta del i andres gudstjenester, vil en gang på gang bli slått av hvor lite det er som skiller. Selvfølgelig er avstanden stor mellom ytterpunktene, men altfor ofte gjerder vi oss inne med vår rette lære ute av stand til å se hvor nære hverandre vi egentlig står. Enn om vi kunne innse at ingen har grepet alt? At vi faktisk har svært mye å tilføre hverandre som kan gjøre oss alle mye rikere.
“Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen.” (Sal.133,1)
Ja, det kunne vært mer ånd og liv i den etablerte kirke. Og på samme måte kunne karismatikerne trenge røtter, litt fasthet og struktur. Bare det ene eller det andre blir skjevt. Prøv heller å se på den etablerte kirke som teksten og karismatikerne som melodien. Når disse får smelte sammen får vi en vakker sang. Akkurat som tekst og melodi trenger hverandre, slik trenger den etablerte kirke ånden og livet fra den karismatiske fløy av den verdensvide kirke. På samme måte trenger karismatikerne å vedkjenne seg arven fra den etablerte kirke. Om denne sammensmelting skal finne sted i din menighet, må den først finne sted i ditt liv.
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
