I sommer har det vært to ultratriste ulykker i vann som endte med drukning, som har gjort dypt inntrykk på meg.
Den første en unggutt på fisketur med pappa der han faller i vannet, og pappa, som ikke er så god til å svømme, hopper rett uti. Gutten blir reddet av noen på land, mens pappa ikke klarer seg, og drukner. Og så var det i forrige uke der en liten toåring faller ut i en stri elv og mamma hopper rett uti etter henne. Den lille klarte seg ikke, og det var bare så vidt at mamman ikke druknet hun også.
En slik handling er så forståelig og menneskelig for oss som foreldre og besteforeldre, at slikt kan skje, selv om det er utslag for den dypeste, uforbeholdende kjærlighet at et menneske ofrer livet for en annen, her sitt barn .
Bibelen skriver nettopp i Jesaja 49, 15-16 “Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer står alltid for mine øyne.” Samtidig er det, for mange av oss, vanskelig å forstå og ta imot denne uforbeholdne kjærlighet fra Gud.
Det er svært mange av oss som har vokst opp i gode, trygge kristne hjem, som i barndommen har vært redde for at vi ikke ville holde mål, og gå fortapt. Det er en prestasjonsangst av dimensjoner tenker jeg. Vi er jo Guds barn på grunn av nåde og guddommelig kjærlighet, ikke av egne prestasjoner og vellykkethet.
Jeg hadde en sterk opplevelse som ungdom. Jeg satt og tenkte på handlinger fra eget liv som plaget meg og forstyrret hjertefreden. Plutselig var det en indre stemme som tydelig sier: «nettopp derfor døde jeg for deg Esther, for at du ikke lenger skal bære på og plages av disse minnene.» og jeg ble satt fri der og da.
Vi leser i Romerbrevet 8, 38-39 «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.“
Gøte Strandsjø, Sveriges høyt elsket sangforfatter skriver det slik: «Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møtes av en vennlig favn. Slik var det for meg å komme til Gud. Jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet der på meg. Og jeg kjente, her er jeg hjemme. Jeg vil være et barn i Guds hjem». Det er så vakkert, og det er så prestasjonsløst. Og ut i fra Guds ord er det jo slik vi forstår Gud vil vi skal ha det.
Jeg undrer meg over hvorfor det er så vanskelig å forstå denne siden av Guds kjærlighet til oss når vi så lett forstår dette i forhold til våre egne barn og barnebarn, og tenker at det nok finnes et svar i selve kampen mot kreftene som kjemper imot Guds plan, fienden som gjerne vil ta ifra oss vår trygghet og fred. Visstnok står uttrykket «Frykt ikke» 365 ganger i bibelen, en for hver dag.
Kan vi med Guds hjelp og fred i hjertet «restarte» og ta imot Guds prestasjonsløse og uforbeholdne kjærlighet. Han har gjort jobben, Han har prestert for oss.
Takk for meg og god sommer videre, omsluttet av Hans godhet.
Esther Engh Janøy
