Livsreisen min er todelt. Den ene er livslinjen og lengden, alder og den sammenhengen jeg er endel av. Familien, jobb, utdanning, kirkeliv, tjeneste for Gud og andre mennesker. Det som ofte er synlig for andre.
Den andre reisen er den jeg tar i meg selv. Den er ofte kun synlig om den har positive eller negative utslag i forhold til andre. Er jeg moden i mitt følelsesliv? Har jeg sluppet Gud og andre mennesker til i forhold til sider av min natur som trenger korreksjon. Lever jeg i tilgivelse i forhold til andre, eller har det stoppet opp i livsløpet, henger det igjen i «gamle synder»?
I blant går vi igjennom treumatiske opplevelser som setter en stopper for den reisen, ihverfall for en tid. Da kreves det stort livsmot og krefter å komme videre. Det er en krevende øvelse å tillate livet / Gud å jobbe med en selv, og denne reisen er ikke alltid lett å være bevisst selv engang.
Paulus sier i 1 Korinterbrevet 13, 11
“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”
Man kan bytte ut ordet «stykkevis» med «skritt for skritt», og da kan man se for seg en reise.
Motsatsen er at jeg forblir sementert i min tro og adferd, at livet ikke lærer meg nye måter å gå frem, ingen nye verktøy å bruke i livets mangfoldighet av utfordringer. Min dypeste bønn er at Gud bevarer forbarheten/ ydmykheten i meg, evnen til å modnes og lære, og ikke minst vokse i kjennskap til og kunnskap om Gud.
For mange år siden kjøpte jeg ett års bibelen til en venninne som strevet med å lese i Bibelen. Etter året var omme spurte jeg henne hvordan det gikk, og hun svarte. «Nå begynner jeg å forstå litt mer om Guds natur og tanker.»
Mange av oss trenger hjelp og råd på det området. Guds bevarende fred på reisen.
Esther Engh Janøy
