12. søndag i treenighetstiden 1. september
Joh 4,27–30.39–43:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, 4 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Søndagens tekst er hentet fra fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinne i Johannes 4. Jesu møte med henne der utenfor byen ved Sykar-brønnen var ikke etter aksepterte regler. Det var ikke vanlig at en fremmed mann skulle kunne snakke med en kvinne. Jesu samtale begynte med et spørsmål og ble etter hvert en gjensidig dialog. Kvinnen ble sett, respektert og utfordret.
Det ble etter hvert et møte der kvinnen uten å bli hengt ut, fikk innrømme sin skyld og skam og der hun ble møtt av ekte kjærlighet. Hun fikk møte Messias Frelseren på en personlig måte. Det ble et personlig møte som forandret hennes liv. Hun fikk virkelig noe å vitne om.
Mot alle odds gikk hun inn i byen og sa «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da fulgte de med ut til brønnen i flokk og følge for å møte Jesus og de inviterte ham til å overnatte i byen og fortelle dem mere.
Det er tydelig at kvinnens vitnesbyrd hadde stor virkning: «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet.»
På grunnteksten er det ordet martyreo som er brukt om hennes vitnesbyrd. Martyreo er å fortelle om det man har sett og opplevd i eget liv. Det var det som skjedde med kvinnen. Hun hadde et sterkt personlig vitnesbyrd om egen synd og Jesu nåde. Dette overtalte samaritanerne til å lære mer om Jesus.
I løpet av de to dagene Jesus var i byen fikk de befestet sin tro og mange flere kom til tro. Denne fortellingen lærer oss at at enkle, ærlige, personlig vitnesbyrd kan være kraftige i sin virkning og kan lede mange til selv å få et personlig møte med Jesus. I Sykar sa de at «Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser!»
Da jeg var ung i skolelaget lærte jeg om det å holde andakt. Det var 3 punkter: 1. Ha noe å si. 2. Si det! og 3. Slutt når du gar sagt det. Det er viktig å ha personlig tro på Jesus som min egen og verdens Frelser. Det er viktig å si fram dette vitnesbyrdet. Og det er viktig og ikke mase med for mange ord uten å kunne avslutte. La oss være martyrer (vitner) for Jesus!
