«Jeg søkte Herren, og han svarte meg.»
Salme 34. 5a
Jeg kom til å tenke på at det er så uendelig mye å skrive om. Det gikk noen dager fra jeg startet å skrive, og til jeg satte meg på nytt.
Jeg husker ikke helt alt jeg hadde i tankene. Det fikk meg til å tenke på at livet er nokså oppstykket.. Vi fortstår stykkevis, sier Paulus. Han taler om at kunnskapen skal ta slutt. Når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis forsvinne. Det er interessant.
Det er Jesus som er fullkommen. Hans seier er fullkommen. Guds rike er fullkommen. Vi som er kristne lever med to forståelser. Vi har ett liv med Guds perspektiv, og ett annet perspektiv som omfavner det livet som skjer der mennesker er uten Gud. Å leve slik midt i mellom, gjør at vi forstår stykkevis. Vi eier det fullkomne livet i Jesus. Men vi kan ikke alltid forstå hvordan vi skal bringe dette videre. Dette stykkevise, lite fullkomne speiles i min relasjon med Jesus.
Og jeg som ønsket å leve så tett inntil Jesus hele tida? Men det går ikke. Jeg river ofte meg selv løs. I grunnen river jeg meg ikke. Jeg slipper tak. Jeg går. Ofte er jeg vekk, før jeg vet det selv. Så lett er det ikke å tenke på Jesus hele tida. Dessuten er det altfor mye jeg ikke forstår. Det er lett å glippe vekk fordi det kan oppleves krevende å tro.
Helt til jeg rammes av den trygge, men dype lengselen som bor inne i meg. Den heter Tro. Iblant kan den ramme meg som en intens lengsel. Jeg skjønner i korte øyeblikk at jeg må være hos Jesus. Selv om jeg ikke er helt tilstede med tanker og bønner hele tida, må jeg være der Jesus er. Jeg trenger Ham. Jeg trenger alt som kan knytte meg sammen med Ham. Jeg trenger Hans Ord.
Det er vanskelig. Jeg lengter etter Hans Ord, men jeg strever med å sette meg ned for å lese i Bibelen. Hvis jeg ikke hadde kunnet så mange ord fra Bibelen utenat, vet jeg at jeg ville vært ennå lenger borte fra Jesus. Jeg ville vært oftere vekk.
Mange ganger kommer Hans Ord inn i tankene mine, og rører ved det som allerede ligger der. Han rører ved Sin eiendom.
Kanskje jeg ikke husker alt, men jeg griper fast i fragmentene. De roper på meg. De minner meg, og berører noe hos meg. Jeg vet da at det er godt å lete dem opp, finne ut hvordan disse versene kan bli en fast grunn under føttene mine.
«Han satte mine føtter på fjell, og gjorde skrittene faste.»
Salme 40, 3
Hilsen
Heidi S. Hansen
