2. søndag i treenighetstiden 23. juni 2019
Joh 3,1-13
Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen.
En overbevisning
«Vi taler om det vi vet». I Jesu svar hører vi også det apostoliske budskap. Johannes bruker det flere ganger, for eksempel i sitt brev. (1 Joh 5,15ff) Dette «vet» skyldes en overbevisning grunnet på Han som taler ord fra Gud (3, 34), møtet med den oppstandne, og egen erfaring av Åndens nyskapelse i deres eget indre.
«Å komme til tro» kan innebære så mangt. Mange var kommet til tro på Ham på grunn av at de så tegnene han gjorde. Likevel viste Jesus dem ingen fortrolighet, for han kjente deres hjerter. Kun begeistring for Jesus, holder ikke i lengden (6,66)
En søkende
Èn, Nikodemus, viser litt mer enn alminnelig interesse. Han oppsøker Jesus. Han må vite mer. Og han får vite mer. Enden på denne prosessen som Nikodemus gjennomgår er at han blir en Jesus disippel, om enn kanskje litt diskre. (19,39)
Nikodemus legger tyngde i sin tilnærming, han bruker også «vi vet». Henviser han til det høye rådet, eller fariseergruppen? I så fall kunne vel Jesus la seg smigre litt? Men nei, det synes nokså underlig for oss seekersensitive, at Jesus lar seg så lite imponere over Nikodemus sine anerkjennende ord. Holder det ikke å anerkjenne Jesus? En positiv innstilling? Ja, faktisk så søkende at en oppsøker profeten nattestid? Ser ikke Jesus mulighetene? Nikodemus kunne jo være en portåpner inn til den viktigste gruppen i Israel.
Jesus vil ikke lure noen
Tegnene fra Jesus hadde hatt en virkning. Bra, det var meningen, men……
Realitetene er som de er, og Jesus vil ikke lure noen, selv om Nikodemus får litt mer å tenke på. Saken er bare slik: Uten en ny fødsel ser man ikke Guds rike. Religiøs nidkjærhet, religiøs hengivenhet, følelser, klokskap åpner ikke øynene. Hverken for Guds rikets realitet, dets sannheter eller verdier. Man kan uttale seg med overbevisning, men uten en ny fødsel ser man det ikke, om så man er teolog.
Det nye livet, Guds eget verk
Født på ny, kan også oversettes, født ovenfra. Altså født av Gud. Slik omtales det også i 1,13. Det nye livet, er altså Guds eget verk.
Så gir Jesus her saken en tredje betegnelse: Født av vann og Ånd. Vi har den konfesjonelle oppsplitting bak oss, og kjenner det problematiske ved dette ordet. Vann og Ånd, hva er det? Hadde vi levd på Johannes tid, den gang evangeliet ble skrevet (92-94 e. Kr?), tror jeg ikke vi hadde vært i tvil. Han taler selvfølgelig om Ordet, dåpen og Ånden. Hva annet? Hadde Ordet bare vært ord, hadde det i realiteten vært ingenting. Men Ånden er i Ordet, da blir det et skaperord. Hadde dåpen bare vært vann, da hadde den vært ingenting, kun et rituale, og knapt nok det. Men fordi Ånden svever over vannet som ved skapelsens morgen, skaper den nytt liv.
Ordet, vannet, Ånden – skaperkraften
Og det som gir dette ordet («vi taler om det vi vet»), og dette vannet(dåpsvannet) en slik skapende kraft er fordi det kobler oss sammen med nye realiteter, en fra himmelen har kommet ned, helt ned. Bare han kan stige opp til himmelen, bare han kan forene himmel og jord. Ordet er et ord om den korsfestede og oppstandne, dåpen er en dåp til hans død og oppstandelse.
Her er det nye livets livmor, her er himmelens port, kirkens port. Her åpnes våre øyne, Guds rike er her, i og med han som er kommet ned. Det nye livets «kjerne», og som gjør at vi ser alt med nye øyne, er barnekårets Ånd.
Så Guds redskaper for å skape nytt liv, er både konkrete og usynlige. Ordet, vannet, Ånden. Dermed er det også noe uforklarlig, noe ukontrollerbart med det. Det er viktig at vi gjengir Jesus rett her. Han sier ikke Ånden blåser dit den vil. Nei, vinden blåser dit den vil, hvor fra, og hvor hen vet vi ikke, men vi merker dens virkninger. Slik er det med den som er født av Ånden. Et nytt liv er skapt, når startet det? Vet ikke, jeg merket bare første gang det rørte på seg, jeg trodde, jeg ville, jeg så bare noe jeg ikke hadde sett før. Mødre vet hva dette er, når de var gravide, det var liv der inne før de merket liv. Men en dag merket de noe rørte seg. Så også med det nye åndelige liv. Det er Guds verk. Det kan aborteres. Begynt er ikke endt. Men en kan også, som Paulus, få være lydig mot det himmelske syn, så en til slutt må si «jeg vet, på hvem jeg tror».
