- søndag i treenighetstiden 28. oktober 2018
Lukas 18, 9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Denne enkle og tydelige liknelsen av Jesus er det mange mennesker som kan. (Jeg ser de for meg ennå, fariseeren og tolleren, fra fargeplansjen på søndagsskolen). Liknelsen har vært brukt og misbrukt. Fariseerens grunnholdning kan sitte i mang en toller.
Fariseerne hadde i grunnen et positivt syn på mennesket, det var ikke så fallent. Med den rette veiledning, nemlig loven, med de gode forbilder, f.eks andre fariseere, kunne et menneske bli rettferdig for Gud. Og når Israel slik sett ble et gudfryktig folk ville deres lovede Messias komme. Dette var deres prosjekt, deres «vekkelse». Jesus hadde, sammenliknet med andre samtidige åndelige bevegelser, mest til felles med fariseerne. Også Jesus lærte, «ikke en tøddel av loven skal falle bort. Jeg er ikke kommet for å oppheve loven». Men de som han fikk mest tilhengere blant var ikke fariseerne, dvs han fikk noen der også, men blant «tollere og syndere». Historien gjentar seg, de som ikke har noe å tape, for spillet er i realiteten over, hos dem finner evangeliet inn på en enklere måte.
Rens karet først innvendig
Men Jesu og fariseernes vei skiltes radikalt, og vi kan si det dreide seg om denne enkle sannhet av Jesus: «Treet må først bli godt, så kan frukten bli god». «Fra hjertet kommer det onde, hor, griskhet…… Rens karet først innvendig». Feilen med mennesket var så mye mer radikal og på dypet, enn hva fariseismen forsto. De hadde ikke tatt til seg profetens ord om «kan en panter skifte ut sine flekker, så kan vel også dere gjøre godt».
En forvandling i hjertets dyp
Så mennesket må gjennomgå en forvandling i hjertets dyp, få et indre som elsker Gud og hans vilje, «så kan frukten bli god». Alt annet er i realiteten «juletrepynt», dødt, selv om det kan imponere med sin avgjorthet og disiplin, nidkjærhet og intensitet. Det bare glitrer. Men denne indre forvandling, dette nye jesusbarn, hviler i en «krybbe», en rettferdighet utenfor seg selv. Vi vet, i Jesu egen rettferdighet og verk.
Å tro at en selv er rettferdig overfor Gud, riktignok med Guds hjelp, takk og lov, det er å sette seg høyt, og et bedrag. Å innse, eller å sanne, at jeg har i realiteten ingenting overfor Gud, er å sette seg lavt, men det er sant.
Er jeg ikke god nok?
Et innebygdt premiss i den første vurderingen er sammenlikningen. Man blir så mye sikrere i sin sak når man speiler seg i andres «lys». Da blir jeg bedre enn de fleste, i hvert fall ikke verre. Og da er vel Gud en smule rettferdig, rett skal være rett. Her er det mange eksempler på at tollerens «bekjennelse» godt kan klinge i munnen på en «fariseer». «Jeg har da i hvert fall satt meg lavt, jeg tror da i hvert fall ikke at jeg er bedre enn andre». «Jeg utbasunerer da ikke min kristentro som visse andre». «Jeg tror da ikke at jeg har alt mitt på det tørre». Men alt handler i realiteten om dette: «er jeg ikke god nok?» Slik må «fariseeren» tenke, for han har trellens sinn. Men det har også tolleren, de fleste «tollere», da som nå, ber ikke tollerens bønn. De glefser etter fariseerne som tror de er bedre enn andre, men heldigvis er de ikke på bunnen av rangstigen selv heller. I det ytre faller jeg nok igjennom, men jeg har stor rettferdighetssans. Også «tollerne» trenger å komme inn i et annet lys, enn lyset fra sine egne.
Han er kommet for å frelse det som er fortapt.
Tolleren gikk rettferdig hjem. Ikke fordi han kjøpte rettferdighet med ydmykhet. Han har i realiteten ikke noe å kjøpe med, for han er i bunnløs gjeld. «Skal jeg bli gjeldfri, må jeg bare ettergis alt». Det er ikke noen annen mulighet, Guds rike må jeg bare få gratis. Gratis? Det er nåde. Slik blir det når en kommer inn, ikke i andres, men i Guds lys. Liknelsen om fariseeren og tolleren etterfølges av Jesu ord om barna. Bare slik kan vi komme inn i Guds rike, ved å ta imot som barn.
Men hvem betalte tolleren og fariseerens store gjeld? Han som fortalte liknelsen. Han er kommet for å frelse det som er fortapt.
