17. søndag i treenighetstiden – 16. september 2018
Lukas 7, 11-17
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
Til denne hendelsen har det vært virkelig mange vitner – det er som om det lå Lukas på hjertet, å få det frem i teksten her: – mye folk var i Jesu følge, i tillegg til disiplene (v.11b), og mye folk fra byen fulgte båren (v.12b). Det ville dermed snart blitt avsannet av mye folk, dersom disiplene forkynte dette uten at det virkelig hadde skjedd.
Kunne nå bare vi virkelig tro dette som det står skrevet, så ville ikke døden lenger være en så svær sak – for, som Paulus sier i 1 Kor 15:55 – dødens brodd er tatt ut, og det heter: «Døden er oppslukt til seier» (1 Kor 15:54).
Hør dette sterke uttrykket: Oppslukt! Det er også nettopp hva som er forutsagt ved profeten Jesaja blant annet: «Han skal oppsluke døden for evig.» (Jes 25:8a).
«Han skal …» Dette er altså knyttet til en helt bestemt person – og det er Han som her møter likfølget fra Nain. – «Evig» – som Jesaja profeterte – «skal døden være, Kristus underlagt.»
Utenfor og uten Ham, er døden – ja, det er nettopp døden, å være utenfor Ham, i og med at Han og ingen annen er Livet. (Joh 14:6).
Jesus er Guds ord til verden – Jesus er Guds vitnesbyrd. Ved Ham – Hans ord, og Hans gjerning, har Han talt og vitnet. Ved Jesus skulle vi lære Gud å kjenne. Derfor gjorde også Jesus så mange kraftige gjerninger som stadfestet Hans makt, og Hans gode vilje for oss.
Det blir helt galt å forestille seg at Jesus var kommet for å ta sykdom og nød bort fra oss i denne verden. Han viste gjennom dette underet sin makt, men det er mang en sørgende – og troende – enke, både på Jesu tid og senere, som gråtende har fulgt sitt eneste barn til graven, uten at Jesus på denne måten har grepet inn. Det vet vi jo!
Men det dette forteller – til trøst for enhver som må følge en av sine til graven – det er at det er en Gud som har medynk (v.13), og også makt over denne sterke fienden. – Døden er ikke det siste.
«Da ble en død båret ut …» (v.12). Ja, dette kjenner vi godt til. – Hva vi ikke er like bevisst, det er at vi alle er slike døde, som av tiden bæres mot graven. – Èn dag! Slik var situasjonen for oss alle, inntil den dag da Jesus stanset «følget» og sa sitt: «Stå opp!» Da sto du opp – du ble levende og glad – en glede du aldri før hadde opplevd – det var livets glede, himmelens glede, Jesu glede, og du slo lag med Jesus. Og, som det står her: «Da satte den døde seg opp og begynte å tale.» (v.15).
Er du levende – ja, så taler du, så sant ditt taleorgan ikke er sykt eller skadet på noen måte – og Jesus føder ikke stumme barn – de har vitnesbyrdet i sitt hjerte.
Det var ifølge Skriftens ord ikke denne dag vi fikk komme til troen Han forandret vår forferdelige situasjon, men den dagen da Han fullførte den gjerning her på jord, som fra evighet av var besluttet i den treenige Guds hjerte – å frelse oss ved Hans liv og død, ved Hans lovoppfyllelse og Hans korses død!
«Alle ble grepet av frykt, og de priste Gud,» leser vi. (v.16).
Så dramatisk blir det nødvendigvis ikke når en synder blir vakt opp, får et nytt liv i Jesus, og begynner å vitne, men så sant det er et gjenfødelsens under som har skjedd, blir det ikke uten virkning på dem omkring – og ordet om Ham kommer ut.
Gud kan også bruke selve døden til noe godt. Ved et tilfelle nådde et misjonærpar ikke igjennom til de innfødte, da de innfødte så på dem som en slags overmennesker, eller halvguder som da umulig kunne forstå deres kår. – Men da misjonærparet mistet et nyfødt barn, og de innfødte så deres sorg og tårer, da åpnet det deres hjerter også for det budskapet de forkynte, og mange «døde» ble oppreist som en følge av det. Slik fikk dette nyfødte barnet tjene Gud og sine medmennesker langt utover hva mang en 80- og 90 åring har fått.
Vi må aldri prøve å sette opp gjerder for Herrens virksomhet! Også vi må bøye oss for Hans ord mang en gang: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere,» som Jesus ved et tilfelle sa til Peter. (Joh 13:7).
«Gud har gjestet sitt folk,» sa de. (v.16). Ja, mer enn noen av dem fattet der og da – for de sier: «En stor profet er oppreist iblant oss» (v.16), mens sannheten var, at det var Ham selv som sto der. Akkurat som Han hadde lovt dette folket gjennom profetene: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» (Sak 2:17).
Ja, Han forlot sin bolig og steg ned hit, og siden har Han vært her. Han er den som kommer til deg også gjennom dette ordet, og vitner for ditt hjerte: Jeg har oppslukt døden! Jeg er oppstandelsen og livet! Så selv om du må bære noen av dine til graven, eller selv må møte den, så ender det ikke der.
Men se, uten Ham er alt meningsløst, og døden er kronen på verket. Jesus møter her en død, og forlater ham levende. – Denne makt er det ingen andre under himmelen som innehar, «for likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh 5:26). Og: «Likesom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem Han vil.» (Joh. 5,21). Han er Livet! – Og Livet har seiret! Hør nå det, og kom til Ham!
Si, kjenner òg du dette navn
Som stiller all smerte og savn,
Som gir oss Guds fred gjennom livsdagen lang
Og lys over graven en gang?
Utdrag fra:
http://ekris.net/prekestolen/ny/ntr2/ev/17s.itreenight22.htm
