- søndag i treenighetstiden.
Matt 7, 21 – 29
Ikke enhver som sier til meg: «Herre, Herre!» skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: «Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» Da skal jeg si dem rett ut: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
De undret seg over Jesus. – Det er ikke den dårligste reaksjon på det Jesus sier. Undring kan føre til mye, også at en må høre mer og kjenner at det en hører gjør noe med en. Slikt skjedde på Jesu tid, og slikt skjer i dag. Han var jo så annerledes. Helt forskjellig fra dem som ellers stod fram og underviste folket fra de hellige skriftene. Han talte med myndighet, samtidig som han møtte fattige og lidende med omsorg og kjærlighet. Han var annerledes.
Ikke så dumt å reflektere litt over akkurat dette, når vi har foran oss en tekst som lett drar oppmerksomheten mot skremmende radikale utsagn og en lignelse som ikke gir rom for noe mellomposisjon i forhold til den myndige Jesus.
Det er lov å undre seg i møte med Jesus. Det er lov å synes at kontrasten er stor mellom ham som stanser ved den blinde tiggeren og han som til og med setter de skriftlærde barskt på plass. Men la oss ikke slå følge med dem som slutter å lytte! La oss ikke følge dem som bare sier det som er greit og som ikke utfordrer. Da vender vi ryggen til ham som har kommet som Veien, Sannheten og Livet (Joh 14,6)
Det er han som vil oss godt, som taler om det store alvor. Det er han som elsker, som forteller oss at det går an å ha en livskurs som ender i evig mørke. Jesus taler med kjærlighetens tydelighet. Dersom vi lytter til hans ord og lar dem gi retning for vårt liv, ligner vi på den kloke mann i lignelsen. Huset hans stod da stormen hadde fart over. Å lytte til Jesu ord er å bygge huset på fjell. Ikke vanskelig å forstå hva Jesus lar den andre personen i lignelsen minne oss om.
Mange vendte Jesus ryggen. Men noen gav inntrykk av å lytte og følge – uten at Jesus kjente dem igjen som sine. De hadde en overfladisk tro, som gjerne ville vise seg med noe ekstra. Men Jesus kjenner dem ikke. Hjertet deres var et annet sted.
For oss som ønsker å følge Jesus, er dette en tekst til selvprøving. Det er en sunn øvelse av og til. Men det er først og fremst et budskap om at det er mulig å få fast grunn under føttene – eller steingrunn under huset. Over en åpen bibel og i det kristne fellesskap kan jeg lytte meg inn i nådens rom og i hverdagens etterfølgelse. Og jeg får noe å dele med dem som undrer seg, og som kanskje lengter etter å ta skrittet fra undring til trygghet.
