Luk. 10.21-14 – Treenighetssøndag
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Hjertelig jubel
Jubel er ganske sjelden vare. Jeg tenker på ekte, hjertelig jubel. Den ustoppelige gleden som bare må komme til uttrykk. Joda, vi har da vært på fotballkamp og opplevd hvordan det eksploderer i et smell av begeistring når den forløsende scoringen endelig kommer. Tilskuerne jubler. Det er så gøy å oppleve sånt!
Noen ganger sier vi at jubelen sto i taket for et eller annet, og sikkert med rette mange ganger. Men det er flyktige øyeblikk, og det vi jublet for har tross alt begrenset verdi.
Eller motsatt. Vi kommer skuffet hjem og fastslår for de andre at konserten eller møtet eller hva det nå var, ikke var noe å juble for. Men ikke noen katastrofe, akkurat.
Ordet har vi, opplevelser også. Likevel står jeg nok fast ved at dyp og ekte jubel ikke er hverdagskost.
Jubel av en annen karakter
I teksten i dag leser vi om jubel av en annen karakter. Jesus jubler. Hans jubel er takk og lovprisning til sin himmelske Far. Litt underlig er det å lese at han takker for at Gudsrikets sannheter er skjult for vise og forstandige. Kanskje sikter han til dem som er litt for store og stolte i egne øyne, og som stoler på sitt eget framfor Gud.
Men det er først og fremst en overveldende glede over dem som evangeliet har blitt åpenbart for og som tok i mot det. De han kaller umyndige små. Det er helt greit å være i den flokken, dem som fikk navnet skrevet i himmelen, som det står i verset før teksten vår i dag.
Jubel i Ånden
En jublende Jesus. Jeg lurer på hvordan det tok seg ut. Ropte han? Sang han? Sprakk ansiktet opp i et stort smil? Strakte han hendende mot himmelen, hoppet eller danset han? Hvem vet. Det som skjedde var uansett av en sånn karakter at jubel var ordet som måtte til for å beskrive det. En jubel over frelsen, en jubel over å høre himmel og evighet til, en jubel for den som hører Herren til.
Det står om Jesus at han jublet i Ånden. Det er i Ånden også vi kan gripes av den gleden. Det handler om Ånd og åpenbaring for å kunne se de ting Jesus snakker om, altså virkelig se det. Eller enda mer presist: Se at det er virkelig. Det største i livet er å ha navnet skrevet i himmelen, ene og alene på grunn av evangeliet om Jesus Kristus. Ja, salig er de øyne som ser det.
Så er det på sin plass å spørre etter jubelen og gleden når menigheten kommer sammen. Kanskje skulle vi gi gudstjenesten mer plass for, og hverandre mer rom til å la gleden sige inn på ny. Lukke øynene, se det for seg, ta det inn over seg: Tenk å få tro evangeliet, tenk å få tilhøre flokken som har navnet skrevet i himmelen, tenk å få høre Herren til. Det kan fort bli jubel av sånt.
God søndag!
