6.søndag i påsketiden: Dan 9,17-19
Hør nå, vår Gud! Din tjener ber og roper om nåde. La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, Herre, for din egen skyld. Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.
Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren
Daniel profeterte mens folket var i fangenskap i Babylon. Han gransket blant annet profetiene til Jeremiah. Da la han merke til at de 70 årene med fangenskap som Jeremias hadde forutsett, snart var ute. Dette ledet Daniel inn i inderlig bønn til Gud:
Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover….
Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag… Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet (Dan 9.3-5.7.13)
Gjorde seg til ett med folket.
Vi legger merke til at Daniel gransket Skriftene. Der har vi mye å lære av han. Han så at tiden i fangenskap snart skulle være slutt. Men samtidig så han situasjonen i folket. Det var ikke slik at det var naturlig å forvente at Gud skulle holde sitt løfte om at de skulle få komme tilbake til Jerusalem. Derfor søkte han Gud i bønn for folket, og i den bønnen tok av seg selv med. Han gjorde seg til ett med folket og stilte seg sammen med dem i syndsbekjennelsen. Her er det vel også noe å lære. Det er lett å bekjenne andres synder. Det er vanskeligere å ta seg selv med.
For din egen skyld, min Gud.
I dagens bibelord skildrer Daniel nøden for Gud. I bønnen har han ikke noe å vise til som grunnlag for å vente at Gud skulle høre. Han har bare en ting å vise til – Guds store barmhjertighet. Vår bønn kan heller ikke har noe annet grunnlag. Når Gud hører bønn, så er det for sin egen skyld. Han er barmhjertig og nådig. Derfor nytter det å be.
(fra andaktsboken «Pris Herren»)
Vennlig hilsen
Asbjørn Nordgård.
