Joh 7,37-39
På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort.
I sju dager hadde prestene og folkemengden vandret i prosesjon fra Siloadammen til tempelplassen med krukker fulle av vann. Fremme ved offeralteret hadde de øst ut vannet til minne om hvordan Gud hadde gitt fedrene vann under ørkenvandringen. Da bryter plutselig en høy røst gjennom sang og samtale: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke.» Nå var den virkelige livskilde til stede. Jesus var livskilden som ikke bare slokket øyeblikkets tørst, men livstørsten.
I dag regner mange Gud for død og livet som blind tilfeldighet. Mening og livsmål er blitt borte og mennesket er overlatt til seg selv på en liten klode i et uendelig rom. Etter noen korte år er alt forbi og det var det. Ikke rart at mange finner det for krevende å leve og derfor slutter av livet. Hva betyr det? Inn i denne fortvilelsen lyder Jesu innbydelse. Han er kommet for å gi liv og overflod av liv. I troen på ham lærer du Gud å kjenne som Far og plutselig blir det både mening og mål med livet.
De ytre omstendigheter er annerledes for oss enn for Israel i Sinaiørkenen på vei fra Egypt til Kana’an, men for mange er ørken et treffende bilde på livet: Tomhet, håpløshet, ensomhet. Men fortsatt lyder Jesu innbydelse: Den som tørster, kom til meg og drikk. Han er kommet for å rekke deg livet i samfunn med Gud. Hans Ånd vil ta bolig i deg og slik gi deg del i nytt og evig liv.
Det skjer hvor du gir Jesu ord rom. Det møter deg i Bibelen. Der er Guds Ånd og formidler livets vann til tro, håp og kjærlighet.
