Luk 2,22-40
Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
«100 ting å gjøre før du dør» – dette var tittelen på en bok som kom ut for noen år siden. Den treffer tidsånden godt. Vil du ikke oppleve mer, skal du ikke videre? Det er jo alltid noe mer å se. Det er steder vi kan reise til, det er ting vi kan kjøpe. De viktige spørsmålene blir: Hvor mye mer kan jeg rekke? Hva må jeg for all del ikke gå glipp av? Når har jeg sett nok eller gjort nok?
«Mine øyne har sett din frelse», sier den gamle Simeon, med Jesus-barnet i armene. Han har gitt oss sangen som er blitt en av de eldste vi har i den kristne kirke. Simeons lovsang kalles den. Herre, nå la du din tjener fare herfra i fred. I klostrene over hele jorden synges den hver kveld, for det er en god sang om kvelden. Den minner oss om at vi mennesker er små, enda en dag har gått, og vi har kanskje ikke vært eller gjort mer enn det vi pleier. Men vi har sett glimt av en stor Gud som vil frelse, og det er det viktigste. Derfor er Simeons lovsang fylt av tilfredshet og takknemlighet. Mine øyne har sett din frelse. Jeg har sett nok.
Når Jesus bæres inn i templet, slik loven krever, er det ingen prester eller andre sentrale personer i det religiøse lederskapet som møter ham. Derimot tas han imot av to gamle og tilsynelatende betydningsløse vitner: Simeon og Anna, Fanuels datter. På underfullt vis, fylt av Guds Hellige Ånd, får de være med på å avdekke mer av hvem dette barnet er, som tidligere var oppsøkt av gjetere og hyllet av vismenn fra øst.
På Kyndelsmesse-dagen kan vi sammen med Simeon rette blikket mot Jesus-barnet. Da får vi se ham som er oppfyllelsen av alle Guds løfter, se ham som er svaret på alle våre bønner og lengsler etter kjærlighet og trøst, og fred med Gud. Jesus er Guds siste og avgjørende ord til oss mennesker om hvordan vi finner fram til ham, fordi han har funnet fram til oss. Ser vi ham, da har vi sett nok.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi dermed lukker øynene for alt annet. Så lenge vi lever her skal vi se hverandre, og vi skal se alle oppgavene som ligger i vår vei. Men når vi har sett Jesus-barnet, da ser vi alt det andre i et annet lys. Da vet vi hva som er viktigst, og det er ikke så farlig om vi ikke ser alt, for vi har sett nok. Vi har det bedre om vi kan leve slik.
Når Simeon velsigner den lille familien sier han om barnet: ”Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.” Å si at det er nok med Jesus blir motsagt i verden, og vi merker det alle sammen. For Maria skal det koste og smerte å være mor til Jesus. Og siden har det vært slik for alle som har fulgt etter ham.
Men samtidig er det en stor gave å få legge sitt liv i Guds hender, se på Jesus og si med Simeon. Mine øyne har sett din frelse. Da har jeg sett nok.
