Markus 2,1-12
Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Barn liker denne fortellingen. 4 menn som ikke lar seg stanse nå de skal bære sin lamme venn til Jesus. De går løs på bygningen der Jesus er, bryter hull på taket og firer båren ned der Jesus stod. Imponerende! Det var nok den lamme mannen selv som hadde oppildnet sine venner, og de var overbevist om at Jesus var den som kunne hjelpe.
Også voksne kan glede seg over et slikt pågangsmot. Og Jesus så deres tro og tillit. Så skulle en kanskje ventet at han hadde gjort den lamme mannen frisk, så å si som lønn for strevet. I stedet følger en samtale om synd og tilgivelse, og en frisk diskusjon med de skriftlærde om hvem som har rett til å tilgi synd. «Det kan bare Gud!», sier de. Men Jesus viser sin myndighet ved både å gjøre mannen frisk og ved å gi ham tilgivelse. Han har makt på jorden til å formidle Guds tilgivelse.
Til daglig tenker vi vel ikke på at vi trenger tilgivelse. Har vi såret et annet menneske, kan vi skvære opp. Lureri og småsynder kan vi leve med, og si til oss selv. «Glem det»! Men bekjennelse, også den vanlige syndsbekjennelse i gudstjenesten, er den eneste vei til frihet. De som mener at kristne stadig maser om at vi er syndere, kan ha noe rett, Men det viktigste er ikke syndene, men tilgivelsen! Tilgivelse i Jesu navn betyr at vi kan gå inn under han som har makt på jorden til å tilgi synder. De 4 som strevet om bar den lamme mannen, fikk lønn for strevet, på en måte de ikke ventet det. Tilgivelse i Jesu navn er ren nåde.
