Hjem Søndagskommentar Søndag 17. mai – Matt 22,17-22

Søndag 17. mai – Matt 22,17-22

9 min lest
0
0
414

Matt 22,17-22 (som er prekenteksten for 17. mai etter 2. rekke) Norske flagg

 «…Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»  Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?  Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar,  og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»  «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Gi så keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»  De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

 

På Jesu tid hadde Palestina i århundrer vært underlagt skiftende okkupasjonsmakter. Etter det såkalte makkabeeropprøret i 142 f.Kr. fikk jødene en kortvarig periode med politisk selvstendighet, men fra 63 f.Kr. kom landet på nytt under fremmed hærmakt, for på denne tiden hadde Romerriket trengt unna grekernes herredømme i Middelhavsområdet. Jødene var m.a.o. vel vant til å være okkupert. Mange jøder hadde sitt levebrød av å gjøre tjeneste for romerne. Vi er kanskje mest vant til å tenke på tollerne, som nettopp av denne grunn var så uglesett av sine landsmenn. Peter Schindler bruker i en dansk oversettelse av Det nye testamente landssvikere der norske oversettelser har tollere. Det greske ordet som er brukt, er betegnelsen på en person som forpaktet et slags skatteoppkreverembete av romerne og sørget for at okkupasjonsmakten fikk de inntekter den gjorde krav på. «Tollerne» krevde dessuten inn skatt og toll i mynt som bar keiserens bilde. Få år etter at Jesus ble født, opptrådte en protestfylt jøde, Judas fra Galilea, og fikk innbyggerne i provinsen til å mene at det var en ond handling å betale skatt til romerne og akseptere dødelige mennesker som herrer i tillegg til Gud. Etter Judas’ forståelse handlet altså denne skatten om brudd på det første bud. Derfor følte mange jøder at «tollerne» svek både landet og gudstroen.

 

Dette er en del av bakgrunnen for dagens tekst, og med denne teksten er vi dessuten midt oppe i en av de mange såkalte stridssamtaler mellom fariseerne og Jesus. I denne situasjonen ville fariseernes og herodespartiets utsendinger stille Jesus i en umulig knipe. Sa han ja til at det var rett å betale skatt til keiseren, kunne han ikke være den Messias stadig flere av jødene begynte å ane at han var. Sa han nei, ville han være en opprører mot romerne og fortjene dødsstraff. Jesus gjennomskuet ondskapen i det intrikate spørsmålet han ble stilt overfor. Men de var ganske uforberedt på den måten Jesus parerte spørsmålet deres på: «Vis meg mynten som skatten betales med!»

 

I svaret sitt gikk Jesus ikke direkte inn på spørsmålet om det var tillatt å betale skatt til keiseren, men han gjorde det indirekte: «Så gi da keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Svaret hans kan godt utlegges: Gi keiseren det han har krav på. Som makthaver hadde han rett til å ilegge sine undersotter skatt. Men Jesus sa samtidig at noe mer var ikke jødene forpliktet til. Når keiseren hadde fått sin skatt, skulle jødene fortsette å tilbe og tjene den eneste sanne Gud. Det viktigste i Jesu svar var derfor: «Gi Gud det som tilhører Gud!» I Fadervår har Jesus lært oss hva det er.

 

Hva har så denne teksten med 17. mai å gjøre? Ganske mye, om vi tenker etter. I disse maidager har vi feiret 70-årsjubileet for Norges frigjøring etter fem års okkupasjon. Gjennom fem lange krigsår var landet vårt under okkupasjon under en fremmed hærmakt. De av oss som er gamle nok til å huske noe fra den tiden, har stor forståelse for jødenes holdning til dem som svek landet sitt under krigen. Mange som ikke svek, måtte betale dyrt for det. Samtidig har vi lært noe av Jesus om tilgivelse. Også i Fadervår. Men teksten har med 17. mai å gjøre først og fremst fordi vi feirer landets nasjonaldag som en stadig påminnelse om de grenseløst rike verdiene vi eier i det som har vært grunnfjellet i vår nasjonalfølelse, alt som henger sammen med at det er gaver som er gitt oss av Gud.

Og det gjør teksten – og 17. mai – til en alvorlig påminnelse om at de rikeste verdiene for vår nasjon må vi ikke gi slipp på. Vil de generasjoner som kommer etter oss, kunne synge med samme glede og alvor disse ordene fra Elias Blix’ fedrelandssalme som generasjoner av nordmenn har lagt sitt hjerte i:

 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,

me fåfengt på huset byggja.

Vil Gud ikkje verja by og land,

kan vaktmann oss ikkje tryggja.

Så vakta oss, Gud, så me kan bu

I heimen med fred og hyggja!

 

Velsignet 17. mai!

 

  • img_0566

    Domssøndag/Kristi kongedag

    Matteus 25,31-46 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, d…
  • vann1

    24. Søndag i treenighetstiden

    Matteus 18,1-6 og 10-14 Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i h…
  • loppebord

    Bruktmarked/Loppemarked

    Bruktmarked/Loppemarked Velkommen til Bruktmarked/Loppemarked i andre etasje, Bussedalen 1…
Last flere relaterte artikkler
  • Jesus forkynner2

    19. Søndag i treenighetstiden

        Luk 9,57-62  Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg …
  • bonnbibel

    18. Søndag i treenighetstiden

      Salme 38,10-16  Herre, du kjenner min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg. Hjertet…
  • Illustrasjon Pinseaften 2 1307266211

    2. Pinsedag – Joh 16,5-11

    Joh 16,5-11 Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ F…
Last flere av Fred Riktor
Last flere inn Søndagskommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Se også

Domssøndag/Kristi kongedag

Matteus 25,31-46 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, d…