Luk 9,57-62
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» «Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
Sammenhengen
Kapittel 9 hos Lukas begynner med at Jesus kaller sammen de tolv, utruster dem og sender dem. Oppdraget var å forkynne Guds rike og helbrede syke. Måten Jesus gjør det på, er ikke blitt annerledes senere. Gjennom hele historien har mønsteret vært det samme: Jesus kaller disipler, setter dem i stand til å tjene – og sender dem. De som tror på Jesus, er disipler.
De som så og hørte Jesus, måtte legge merke til hvordan han valgte ut og ledet sine medarbeidere. Noen av dem kjente nok på en lyst til å få bli en del av denne unike flokken, men versene i dagens tekst forteller tydelig at det var noe de ikke hadde skjønt, dette at Jesus krever ingenting – bortsett fra alt!
Hva er disippelskap?
I stedet for å gå detaljert inn i versene i denne teksten, velger jeg å heller utdype noen tanker om hva disippelskap er, for det er jo kjernen i teksten. Og kanskje trenger vi at disippelskap på nytt blir et sentralt tema i vår forkynnelse og undervisning?
Disippelskap er å følge etter Jesus. Kallet til å være disippel gjelder alle som hører kallet. Vi har hørt kallet! Disippellivet begynner når vi har hørt kallet og begynner å følge Jesus. Det er ikke slik at jeg først blir en kristen, og så etter kort eller lang tid, når jeg har skjønt mer, når jeg er blitt mer moden, når jeg ”får til” det å være kristen, kan overveie om jeg også skal bli en disippel. Å være kristen er å være disippel.
I Matt 4,18-21 leser vi om hvordan Jesus kalte de første disiplene, slik han også kaller mannen i v 59 i dagens tekst. I Matt 4 kalte Jesus brødrene Peter og Andreas med ordene Følg meg. Og straks lot de garnene ligge og fulgte ham. Brødrene Jakob og Johannes reagerte likedan. Hvordan ville et slikt kall virke på oss i vår situasjon? Realiteten er faktisk at Jesu kall er like nært og sterkt og virkelig for oss, her og nå!
I Matt 5 sier Jesus til disiplene: «Dere er jordens salt…. Dere er jordens lys.» Jesus sier ikke at de skal bli salt og lys, at de skal streve med å få det til og etter en tid lykkes. Til aldeles nye og grønne og uferdige disipler, til slike som de selvrettferdige fariseerne kalte «tollere og syndere» («landssvikere og gatepiker», oversetter Peter Schindler), til slike sier Jesus: Dere er lys og salt!
Samtlige av disiplene kunne sikkert – og med god grunn, vurdert seg selv med vår målestokk – og sagt: Men jeg er jo ikke noe lys! De svarte bare ikke slik. De visste hvem som snakket til dem. Allerede da han kalte dem, hadde de oppfattet den guddommelige autoritet som lå i Jesu person.
Akkurat som Peter og Andreas og Jakob og Johannes og de andre disiplene er vi fra dag én i vårt disippelliv verdens salt og verdens lys. Det er slik fordi når vi sier ja til Jesu kall til disippelskap, møter han oss akkurat der vi er – og ikke der vi eller andre kanskje mente vi burde være.
Men Jesus mener ikke at vi skal bli værende der vi er, når vi møter kallet. Vi skal begynne å følge Ham. Og følger vi Ham, kommer vi garantert videre!
I en familiegudstjeneste var jeg en gang uforsiktig og stilte et direkte spørsmål til barna: Hva er en disippel? En 5-åring kom med svaret: En som er nær Jesus. Så enkelt! Og så vanskelig!
Hva krever Jesus av oss?
Hva krever Jesus av oss når han ber oss inn i sitt følge? Det er to svar på dette spørsmålet. Svarene er totalt motsatt av hverandre. Og begge svarene er riktige.
Svar 1: Jesus krever ingen ting! Det er dette Paulus skriver så mye om, særlig i Romerbrevet og Galaterbrevet, men også mange andre steder. Og det var dette Luther gjenoppdaget og som gav støtet til den lutherske reformasjon: Rettferdiggjørelse av tro! Av bare tro! Av bare tro – uten gjerninger! Det er så fortvilet mange som ikke har skjønt akkurat det. Noe av det jeg oftest har hørt i sorgsamtaler, er setningen ”…hvis noen skulle komme til himmelen, måtte det være ham, for han var så snill…” Og så må jeg forklare at akkurat slik er det nettopp ikke. Ofte fører samtalen til at det blir klart hva det skal prekes over i begravelsen, nemlig Ef 2,8-9:For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg…
Når vi spør Jesus hva han krever av oss for at vi skal følge ham, er det første og riktige svaret: Han krever ingen ting! Men det finnes et svar til:
Svar 2: Han krever alt! Se for eksempel Luk 14,33: Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier. Skulle vi være i tvil om hva det betyr, får vi lese gjennom NT, lese Jesu taler og lignelser, lese for eksempel Mt 13 og lignelsene om himmelriket, lese om dem som solgte alt de eide for å sikre seg skatten i åkeren eller den kostbare perlen.
Å være disippel betyr å gi fra seg herredømmet over sitt eget liv og overgi herredømmet til Jesus. James Montegomery Boice, amerikansk pastor og universitetslærer (bl.a. ved Harvard og Princeton), har i boken Christ’s Call to Discipleship (Moody 1987) sagt bl.a. følgende:
«Det finnes en skjebnesvanger mangel i den kristne kirkes liv i det 20. århundre, mangelen på sant disippelskap…» Det er mange grunner, skriver han, bl.a. «at en mangelfull teologi har sneket seg inn over oss som en dødbringende tåke. Denne teologi skiller tro fra disippelskap og nåde fra lydighet. Den lærer at Jesus kan bli mottatt som Frelser uten å bli mottatt som Herre… Dette er en vanlig mangel i medgangstider. I harde tider, særlig under forfølgelse, må de som overveier å bli kristne, omhyggelig beregne hva det koster å være disippel før de tar opp Nasareerens kors…»
Boice får følge av Hans Kvalbein, som var professor i nytestamentlig teologi ved MF. I boken ”Kirken i forandring i Det nye testamente” (Tapir 2003) skriver han at «NT ikke kjenner noen annen form for kristendom enn det å være en disippel av Jesus.» Og han kritiserer dem som vil åpne for en type todelt kristendom der kristenstanden kan opprettholdes også uten å være preget av disippellivet og etterfølgelsen. Iflg. en bokanmeldelse av Halvor Nordhaug i LuKi 5/04 ”er Kvalbein ytterst kritisk til en tenkning om folkekirken der man nøyer seg med å pleie en kristen folkereligiøsitet og glemme utfordringen om å leve disippellivet” (LuKi 5/04).
Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Vi husker den rike mannen (Mt 19,16f; Mk 10,17f og Lk 18,18f) som kom til Jesus og ville vite hva han skulle gjøre for å få det evige liv. Ifølge Jesu svar hjalp det ham ingen ting at han – etter eget utsagn – hadde holdt alle budene fra han var ung. Det er tydelig at Jesus gjennomskuet mannen og så at han skjøv sin selvrettferdighet foran seg, at han så å si krevde rett til evig liv pga sin gjerningsrettferdighet. Tenk om Gud skulle dømme oss etter det som var rett! Men Jesus så at midt i sin rettferdighet manglet den rike mannen det viktigste, nemlig kjærligheten til Gud. Spørsmålet det hele sto og falt med, var om mannen ville velge Gud fremfor alt annet. Hans synd var synd mot det 1. bud. ”Det er én ting som mangler deg,” sa Jesus. ”Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” ”Men da den unge mannen hørte det,” forteller Matteus (19,22), ”gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik.”
Dette er alvorlig. Det går an å høre Jesu alvorlige tale – og så vende seg bort og leve livet videre uten Jesus. Det er ikke mindre alvorlig at Jesus lot den unge mannen gå! Han løp ikke etter ham med et godtkjøpstilbud: Jeg mente det ikke så alvorlig. Hvis du bare gir bort litt av det du eier, kan vi sikkert komme til enighet om resten. Nei, Jesus lot den unge mannen gå. Han lot ham ta avgjørelsen selv – og respekterte den avgjørelsen han tok!
Vi har valget mellom å beholde herredømmet over livet vårt selv – eller å gi herredømmet til Jesus. Å ta imot Jesus som Frelser, er å ta ham imot som Herre. Det er å være disippel. Å si nei til Jesus som Herre, er samtidig å si nei til ham som Frelser. Å være kristen er å være disippel.
Velsignet fortsatt treenighetstid – med spennende vandring som en Jesu Kristi disippel!
Vennlig hilsen
Fred Riktor
