Joh 20,19-23
Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Sammenhengen
Teksten forteller om et av de første møtene Jesus hadde med disiplene etter oppstandelsen. Etter det Johannes forteller i begynnelsen av kapitlet, hadde Peter og «den andre disippelen» (Johannes selv?) tidlig på morgenen vært og sett at Jesu grav var tom, slik Maria Magdalena hadde sagt (Matt 28,7 flg). Men «fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde» (Joh 20,9). Kanskje det var derfor de fremdeles var i Jerusalem og ikke hadde dratt til Galilea for å møte Jesus, slik kvinnene hadde fått beskjed om å si at de måtte gjøre (Mk 16,7). Så, om kvelden samme dag kommer den oppstandne til disiplene der de har klumpet seg sammen bak låste dører. Det står ikke noe om at Jesus gikk gjennom de låste dørene, det kunne han sikkert gjort, men Johannes forteller at «han sto midt iblant dem». Det fantes ingen hindringer lenger for den oppstandne Jesus.
«Ta imot Den hellige ånd»
Hva mente Jesus med å si dette? Han hadde jo allerede gjort det klart at han skulle sende Talsmannen fra Far (Joh 15,26) etter at han var gått bort (Joh 16,7), altså etter hans himmelfart. Slik Lukas forteller om pinsens hendinger (Apg 2,1 flg.), synes det mest opplagt å forstå disse ordene som at Jesus igjen varslet om den store begivenheten som snart skulle komme, da de virkelig skulle få ta imot Den hellige ånd (DHÅ). Er det ikke dette løfte Peter gir videre til dem som pinsedagen ville ta imot frelsens gave: «…og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38)? Dette hører til kjernen i den kristne tro, at de som kommer til tro, får DHÅ som segl og som pant på sin arv (Ef 1,13-14). Og arven er det evige gudsriket (Matt 25,34).
«Som Far har sendt meg, sender jeg dere»
Da Jesus begynte sin gjerning, dro han omkring og «forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom» (Matt 1,23). Da de tolv ble sendt ut på sine første oppdrag, skulle de «forkynne Guds rike og helbrede syke» (Luk 9,2). Dette skulle ikke avta etter at Jesus hadde fullført sin gjerning på jorden, tvert imot sa han: «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til min Far» (Joh 14,12). Mot slutten av sin store avskjedshilsen i Joh 13-17 sier Jesus: «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden» (Joh 17,18).
Jesus utruster oss for oppdraget
Jesus tenkte ikke å la oss klare dette oppdraget alene. Han lovet oss «en annen talsmann» som skulle være hos oss for alltid, DHÅ (Joh 14,16). Han lovet disiplene at de skulle bli «utrustet med kraft fra det høye» (Luk 24,49). Oppdraget er stort, «å gjøre alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19), og utrustningen står i forhold til oppdraget. Jesus gir oss både sin kraft og sine gaver. Om Åndens gaver ikke er direkte med i teksten, hører de med i den rikdom som det er DHÅ’s gjerning å gi oss. Verken kraften eller utrustningen er redusert fra Guds side i løpet av århundrene. Men kanskje vi er blitt mindre mottakelige? Til menigheten i Filadelfia, den ene av sju menigheter som får sendebrev fra Herren selv i Åpenbaringsboken, sier Jesus: «Du har liten kraft» (Åp 3,8). Så er det kanskje ikke Guds skyld at så mye i våre liv og vår tids menigheter ligner lite på den standard vi finner i Skriften. Stanley Jones påstår frimodig at «Kirken har veket utenom pinsen. Den er redd for den. Læren om Ånden er det mest uklare og usikre i kirkens liv. Den er kristenhetens uoppdagede land» (Stanley Jones: Helligaanden og vor Slægt, s. 42). Er den?
Ånden er som vinden – du merker at det blåser
En venn av meg fortalte for et år siden følgende historie: Hun skulle ut på reise og hadde funnet sin plass i flysetet. Mens hun satt der, tenkte hun at hvis det kom noen og satte seg i setet ved siden av, ville hun få en fin anledning til å snakke med dette mennesket om Jesus. Like etterpå dumpet en røslig kar ned i nabosetet. Men da min venn prøvde å få i gang en samtale om det som brant i henne, ble hun kontant avvist. Hun satt stille en stund og ba til Gud, og så tok hun mot til seg og henvendte seg til medpassasjeren på nytt: «Du, den ryggen som du har hatt så mye trøbbel med de siste 10 ½ årene, hvordan er det med den?» «Hva!» utbrøt han, «Jeg har ikke sagt noe til deg om ryggen min! Hvordan vet du det?» «Gud har nettopp fortalt meg det,» svarte hun, «kan jeg få lov til å be for deg?» «Ikke her, ikke her!» svarte mannen engstelig. «Men da kan jeg vel få be for deg når vi kommer ut av flyet?» spurte hun. De ble enige om det, og kommet vel ut av flyet ba hun for ryggen hans. Dessuten ble de enige om at hun skulle komme til hans forretning inne i byen fjorten dager senere for å høre hvordan det hadde gått. Da de to ukene var omme, dro hun til denne forretningen, slik avtalen var. Før hun hadde rukket å åpne døren, kom mannen stormende mot henne med armene i været og ropte begeistret: «Det virket! Det virket! Gud lever!»
I fortellingen ovenfor var iallfall to nådegaver i bruk: gaven til å formidle kunnskap eller kunnskapsord og en gave til å helbrede. Alle som tror på Jesus Kristus, har nådegaver, men det er ikke alle som vet hvilke gaver de har fått. Velsignet pinse – og velkommen inn i «kristenhetens uoppdagede land»!
