Matt 18,1-11
I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: “Hvem er den største i himmelriket?” Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som fører på avveier en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen. Ulykkelige verden hvor det er forførelser! Forførelsene må komme, men ve det menneske som de kommer fra. Om hånden eller foten lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og kastes i den evige ild. Og om øyet lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. Menneskesønnen kom jo for å frelse det som var fortapt.
Den kristne tro er annerledes enn de andre religionene på så mange måter. I teksten vår i dag illustrerer Jesus dette ved å stille et barn midt mellom disiplene for så å si at de måtte bli som dette barnet for i det hele tatt å komme inn i himmelriket! Her handler det ikke om å lese seg til, forstå seg til eller gjøre seg til. Slike religioner som handler om det, er religion for voksne. Der har ikke barna en sjanse. I den kristne tro stiller voksne med et handicap.
Utgangspunktet er et spørsmål fra disiplene om hvem i himmelriket som er den største. Slik er det vi voksne tenker. Hvordan er poengsystemet til Gud? Hva skal vi gjøre for å komme oppover i systemet? Hva må vi passe oss for å gjøre så vi ikke ramler ned i anseelse og rang? Slett ikke et dumt spørsmål for en jøde å stille. Men svært overraskende å få høre at en måtte omvende seg og bli som barn. Hva er det barn er så mye bedre enn voksne som teller i Guds rike?
For det første er de dyktige til å ta imot. Irriterende nok noen ganger, så synes de det er helt naturlig at foreldrene gir dem det de trenger, og de føler ikke at de må gi noe tilbake. Dette er det evangeliet handler om. Gud er det som gir – vi skal ta imot. Ta imot nåde, tilgivelse og evig liv.
For det andre så er tillit svært viktig for barn. Også for voksne selvfølgelig, men for barn er det eksistensielt. Blir tilliten misbrukt og ødelagt hos barn, blir selve barnet ødelagt. For dette er instrumentet barnet bruker til å ta imot gode gaver og det hun trenger.
Derfor brukes så sterke ord i teksten om det å føre disse små vill. Både kvernsteinen rundt halsen, foten som hogges av og øyet som skal rives ut, er bilder på alvoret av å føre de små vill. Her er det snakk om Guds barn som blir fratatt nåden og frihetens evangelium, om de er barn eller voksne. Nåden er den eneste vei til frelsen. Lover, bud og gjerninger kan ikke føre til frelse. Da blir det de voksnes og de sterkes religion. Dette er villfarelse og vranglære. Det handler om himmel og helvete både for den som føres vill og for den som fører vill.
Menneskesønnen kom for å frelse det som var fortapt. Da skal ikke vi føre til fortapelse de som han har frelst.
