Spørsmål:
Hei, har noen spørsmål/kommentarer til et sentralt punkt i Kristendommen: Livet etter døden. Beskriver først min forståelse av hva kristendommen sier om dette, og deretter noen personlige synspunkter. Vi vet at miljøet vi vokser opp i har stor innvirkning på de valgene vi gjør i livet. Også når det gjelder tro. Vi blir påvirket av det i stor grad, uansett om vi liker det eller ikke.Kristendommen sier at det er et liv etter døden. Enten kommer du til himmelen, eller så går du evig fortapt. Du kommer til himmelen om du tror på Jesus, blir frelst og får tilgivelse for dine synder. Det som avgjør min skjebne i all evighet er altså at jeg personlig må bli ovebevist om at jeg må tro på Jesus.
Et eksempel er: Jeg kan vokse opp i et miljø der de fleste rundt meg er kristne som forteller meg at de føler Guds nærhet og at de personlig har opplevd at Gud gjør mirakler osv. Og at jeg må tro på Jesus for å få evig liv. Det påvirker meg i retning av å tro på Jesus.
Eller jeg kan vokse opp i et miljø der de fleste rundt meg ikke er kristne og som forteller meg at kristendommen er basert på udokumenterte påstander og at det hele bare er myter og fantasier. Det påvirker meg i retning av å ikke tro på Jesus.
Jeg kunne nevnt flere eksempler på ytre faktorer som jeg ikke har noen kontroll over som er med på å bestemme hva jeg skal tro.
På grunn av dette blir det i stor grad tilfeldig hva som blir min overbevisning når det gjelder tro.
Dersom jeg ender opp med en konklusjon om at det ikke finnes en Gud virker det urettferdig at Gud (dersom han allikevel finnes) kan bruke det som kriterie for hva som kommer til å skje med meg etter døden. Jeg har tross alt ikke gjort noe annet enn etter beste evne å prøve å komme frem til en best mulig konklusjon ut fra den informasjonen jeg har tilgjengelig. Kan det være noe galt i det? Selv om jeg kommer frem til ‘feil’ svar?
Et annet sentralt poeng her er at det å velge hva jeg skal tro ikke er et resultat av et ‘fritt valg’. Det er som nevnt et resultat av en rekke faktorer som over tid i sum gjør at jeg kommer frem til en bestemt konklusjon.
Dersom min overbevisning sier meg at det ikke finnes en Gud, kan jeg ikke bare ‘velge’ å tro på Gud fordi jeg da får et evig liv i ‘belønning’. En lovnad om belønning dersom jeg tror vil ikke endre min overbevisning.
Konklusjonen min blir at det ikke virker rett og rettferdig at min skjebne i evigheten skal avgjøres av hva jeg tror eller ikke tror.
Er dere enige i min definisjon av hva som avgjør om vi får evig liv eller ikke, og er dere i så fall enige i at dette kan virke urettferdig?
Fint om dere kan gi noen kommentarer.
Randulf
Svar:
Hei Randulf.
Det er interessante tanker du har når det gjelder betingelser for å bli frelst og få evig liv. Her kommer noen synspunkter til det du skriver:
Du har rett at miljøene en vokser opp i har innvirkning på det en tror på. Det gjelder på alle livets områder, både når det gjelder livsstil og hvordan en bruker evner og muligheter. Men det betyr ikke at en selv er uten ansvar for de valg vi gjør og det liv vi lever. Å frata en selv eller andre ansvaret for det en tror eller gjør, vil være å umydiggjøre oss og gå på menneskeverdet løs. Uansett hva som er grunnen til hva vi tror eller gjør, er vi som selvstendige mennesker ansvarlige og må ta følgene av det. Det gjelder både i forhold til andre mennesker og i forhold til Gud.
Du spør om det å tro på Jesus som forutsetning for å bli frelst og ha evig liv, er rettferdig. Men ville det være mer rettferdig at forutsetningen var vårt moralske liv eller menneskelige prestasjoner, slik vi finner det i andre religioner? Også det vi presterer moralsk eller religiøst, er jo i stor grad avhengig av miljøet og de påvirkninger vi får i oppveksten. Det ville vel være mer urettferdig, for det ville gradere opp ut fra evner og ytre livsbetingelser. Da er det noen som i utgangspunktet ikke ville ha noen muligheter. Et tredje alternativ ville være at hva vi tror og gjør, ikke skal ha noen betydning for vårt forhold til Gud. Uansett må han frelse oss om vi tror eller ikke, om vi vil eller ikke. Men det ville jo være å ta fra oss et hvert ansvar for det vi tror og det vi gjør overfor andre mennesker og i forhold til Guds vilje med det livet han har gitt oss. Hva slags rettferdighet ville det være?
Bibelen har et annet utgangspunkt. Vi har alle ansvar overfor Gud som vår skaper for det liv vi lever. Fordi vi stadig krenker Guds vilje med vårt liv og dermed hverandre, er ingen rettferdig overfor Gud. Fortjeneste som gir frelse og evig liv, kan ikke bygge på hva vi presterer, hverken moralsk eller religiøst. Den veien er stengt, og det er i og for seg bra. Dermed står vi alle på samme plan i forhold til Gud og samfunnet med ham. Det er rettferdig, for dermed fjernes den urettferdighet som ligger i at noen har fått bedre forutsetninger enn andre ut fra arv og miljø. Dermed er alt klart for at vi alle skal få noe vi ikke fortjener, nemlig samfunn med Gud i all evighet av nåde alene. Det er det evangeliet om Jesu frelsesgjerning handler om. Paulus taler at vi ved tro på Jesus og det han har gjort for oss, blir rettferdiggjort av nåde. Vi får den rettferdighet ufortjent som vi aldri kunne ha gjort oss fortjent til selv. Se Tit 3,4-7!
Men dette tar ikke fra oss ansvaret for vårt liv og våre valg. Forutsetningen er at vi tror på dette budskapet om frlese av nåde for Jesu skyld. Tro kan alle, for det er ingen prestasjon. Tro er tillit, og vårt ansvar er at vi åpner oss for den tillit Gud vil skape i oss gjennom at vi hører og leser hans ord. Det kan vi alle, uansett arv og oppvekstmiljø. Selvsagt kan det se ut til at noen har større muligheter til det ut fra hva de lærer og påvirkes av, men dette kan motvirkes ved en aktiv formidling at evangeliet til alle uansett ytre forutsetninger. Så får vi overlate til Herren og sørge for den rettferdighet vi alle trenger som gave fra ham.
Vennlig hilsen
Anfin Skaaheim
