Vårt Land hadde en overskrift for noen dager siden som fortalte at deltakelse på møter var i fritt fall i Norge. Ved nærmere ettersyn var denne overskriften noe misvisende. Stykket handlet mest om kirkemedlemskap og gudstjenestebesøk, der det ble påvist en nedgang i antall medlemmer i Den norske kirke på 10% fra 1994 til 2012. Den samme tendensen ser en i kirkebesøk, selv om en de to siste årene har fått en svak økning. En tror at dette kommer av at det har vært en del nye samlinger i kirker i forbindelse med trosopplæringsreformen.
Det mest interessante er at en påviser en nedgang i oppslutning om tros- og livssynsarrangement. I 2000 svarte 41% at de hadde vært innom et slikt arrangement èn eller flere ganger i løpet av ett år. Det samme tallet for 2012 er 34%. Den samme tendensen ser en forresten når det gjelder oppslutning om tradisjonelle kulturtiltak. Så kan en selvsagt lure på hva slike tall egentlig sier om kristen aktivitet og kristendommens stilling i vårt folk. Har en virkelig på denne måten fanget opp mengden og bredden i kristen virksomhet i kirker og på bedehus og alt annet som foregår av samlinger om kristen forkynnelse, fellesskap og misjon?
Tallene gir likevel grunn til ettertanke. Å tale om at møtedeltakelsen er i fritt fall, er en overdrivelse som er misvisende. Det er i tilfelle tale om en nedgang i kristen aktivitet, selv om det dermed ikke sies så mye om hvor mange bevisste kristne vi har i landet vårt. Andre tall viser at det er ca 60% av befolkningen sier at de tror på Gud og vel 20% betegner seg selv som kristne. Og her er det lite forskjell på unge og eldre, selv om unge i større grad gir uttrykk for en mer diffus forståelse av hvem Gud er enn eldre som har en mer tradisjonell forståelse ut fra den kristendomsundervisning de fikk i skolen.
Det vi ser er at oppslutningen om tradisjonelle møter og vanlige gudstjenester er i tilbakegang. Det kommer bl.a. av at det har vært en klar nedgang i antall vanlige misjonsforeninger og antall bedehus med en jevn virksomhet. Særlig har antallet av tradisjonelle misjonsforeninger gått kraftig ned. Grunnen til denne tendensen har bl.a. med hvordan arbeidslivet har utviklet seg og hvordan bosetningsmønsteret har forandret seg. Det har i mange deler av landet vært stor fraflytning fra utkantstrøk inn til byene. Det blir få unge igjen på landsbygda til å drive misjonsvirksomhet på bedehusene og i hjemmene.
Jo, det er lett å finne forklaringer på denne utviklingen, men forklaringer i seg selv hjelper ikke. Det er utfordringen i dette vi som kirke og kristenfolk må ta tak i. Det må utvikles møteformer og fellesskap som fungerer i den livssituasjon folk befinner seg i. Og ikke minst: Formidlingen av evangeliet må være bibelsk basert, tydelig, utfordrende og trosskapende. Både i vårt egent land og internasjonalt ser vi at der det skjer, øker engasjementet og oppslutningen om møter og gudstjenester. Det andre som må til er at kristne fellesskap fungerer inkluderende og diakonalt. Også her ser vi at der det kristne fellesskapet fungerer godt, øker oppslutningen.
Skal vi igjen oppleve en klart vekst i kristent virksomhet og en tydelig økning i antall bekjennende og aktive kristne, må Guds ord slippe til så Den Hellige Ånd får fornye oss gjennom styrket tro og glød for misjonens sak både her hjemme og blant folkeslagene. Det har skjedd før og det kan skje igjen.
