Og se, i himmelen sto det en trone, og det satt en på tronen. (Åp 4,2)
Apostelen Johannes var sendt i eksil på øya Patmos. Her fikk han flere syn som ble til Åpenbaringsboken. Blant alle de tingene han fikk se, var det ett syn som stadig blir mer aktuelt. Han så en trone, og det satt en på tronen.
I vår kultur blir kanskje dette ekstra viktig å høre. Det er en som sitter på tronen. Det er en som regjerer. En som bestemmer og hersker over alt og alle. En som sier hva som er rett og galt. Det kommer ingen argumenter eller gudsbevis i teksten. Vi får kun høre hva som faktisk er. Hva Johannes får se. At det sitter en på tronen er et godt budskap for oss.
Ofte har vi satt oss selv på tronen. Vi bestemmer selv over våre liv, våre eiendeler og velger selv hva som er rett og galt for oss selv. Helt fra vi er små lærer vi at det er rett og godt at vi selv sitter på tronen i våre egne liv. Men erfaringer vi gjør og valgene vi tar, lærer oss at vi nok ikke er de beste herskerne eller kongene.
Det sitter en på tronen. Han har alltid sittet der og vil alltid sitte der. Enten vi liker det eller ikke, tror det eller ikke, så sitter Han på tronen. Derfor er det han vi en eller annen gang må forholde oss til og stå til regnskap for.
At Gud sitter på tronen, gjør at han alltid vil være vårt faste punkt i livet. Han er vår rettesnor. Vi er ikke overlatt til oss selv og vår sviktende dømmekraft.
Livets og håpets Gud sitter på tronen. Han er rettferdig og hellig. Fullkommen kjærlig og uten svik. Han er vårt skjold og vern. Han vet hvem jeg er og kjenner meg ved navn.
Mvh
Helge Skaaheim
