10 søndag i treenighetstiden – 14.08.2022
1 Mos 33,1-11
Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene. Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst. Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin. Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna. Da sa han: «Hvem er det du har med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.» Slavekvinnene kom da fram med barna sine og bøyde seg til jorden. Lea kom også fram med barna sine og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg.
Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han. Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!» «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. Ta nå imot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven.
For noen uker siden, mens jeg var på tur i skogen, begynte jeg å tenke på hvordan jeg hadde reagert om det plutselig sto en bjørn rett foran meg. Ville jeg beholdt roen? Prøvd å rope til den? Det er umulig å si om en ikke har opplevd det, og det har jeg ikke. Om Jakob hadde opplevd det vet jeg heller ikke, men han havnet plutselig i en situasjon der den han rømte fra kommer imot han med 400 mann. Noe som må ha virket som mye skumlere og farligere enn å møte en bjørn. Det kan bygge seg opp til dramatikk. Det var ikke akkurat en kjærlig farvel som rådet da Jakob rømte fra Esau etter å ha tatt førstefødselsretten rett foran øynene hans. Og med den velsignelsen som det bar med seg så kunne det nå virke som om Esau ble stående på bar bakke. Det var derfor ikke unaturlig at Jakob ble redd og tenkte taktisk på hvordan møte Esau. Men så viser det seg at Esau, selv uten førstefødselsretten, har blitt velsignet med mer enn nok, og er klar til å ta imot Jakob med kjærlighet. Ja, det virker som om brødrene har savnet hverandre.
På samme måte kan det være for noen og enhver. Vi kan sette oss i situasjoner som er vanskelig å komme ut av. Det kan være ting vi har sagt og gjort mot andre, eller andre har gjort mot oss. Det kan ha vært episoder vi har skygget unna for å velge den letteste vei, men som gnager i samvittigheten hver gang vi tenker på det. Vonde relasjoner kan være vanskelig å komme ut av. Vi kan forsøke å flykte, konsentrere oss om noe annet, men de vil etterhvert innhente oss, og kommer ikke til å slippe taket før vi får gjort noe med det. Til syvende og sist er det bare en ting å gjøre, og det er det som Jakob gjorde. Han brøt opp og gikk imøte med problemene, Og på samme måte som han ble tatt imot av Esau med kjærlig omfavnelse, så vil vi kunne oppleve det samme i de situasjoner som virker låst for oss.
En annen som mange flykter fra er Jesus. Noen har vokst opp sammen med Jesus, men har glidd bort, og veien tilbake er lang og tung. Andre har et mer perifert forhold til Jesus, er litt nysgjerrig, men tørr ikke å komme for nær. Andre igjen har alltid gjort hva de kunne for å holde seg borte fra Jesus.
Uansett hva vi har gjort eller sagt, om vi er nær eller fjern, så er Jesus klar til å møte oss med en kjærlig omfavnelse. Han vil ta imot oss med glede og steller i stand fest i himmelen.
Vil du være med?
