Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem.
Luk 24, 30-31
To av Jesu disipler er på vei til Emmaus. De går og snakker om alt det som har skjedd i Jerusalem de siste dagene, også ryktene som svirrer om at Jesus har stått opp igjen. Da kommer Jesus og gir seg i følge med dem. Men de kjenner ham ikke igjen, selv ikke da han forklarer dem at alt det som har skjedd, var nødvendig for at Skriften skulle oppfylles. De kan i alle fall ikke beskyldes for å fantasere om noe oppstandelsesunder.
De inviterer ham inn i huset for kvelden uten å vite hvem han er. Men da han setter seg til bords med dem og ber takkebønnen, bryter brødet og gir dem det, skjer det plutselig noe. Øynene deres bli åpnet, og de kjenner ham igjen. Det som skjer, er at Jesus gjentar det han gjorde den siste kvelden han var sammen med dem før han døde. Også da delte han brødet og sa at det var hans legeme som skulle gis for dem til syndenes forlatelse.
Det som skjer, er et under. Det står at deres øyne ble åpnet gjennom det Jesus gjorde. Da han deler det brødet som er hans legeme, får de øye på ham som den han virkelig er, han som er kommet for å gi seg selv til dem.
Deretter blir han usynlig for dem. Men brødet han delte, ser de fremdeles. Nå vet de at han lever og ønsker å dele sine gaver med dem. Det samme skal vi få tro i dag. Vi ser heller ikke Jesus med våre legemlige øyne. Men hans gaver ser vi i det brød han deler med oss. Fremdeles får vi se hvem han er når vi samles rundt hans bord og mottar hans frelsesgaver.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
