Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham.
Matt 28, 8-9
Det var med blandende følelser kvinnene løp fra graven. Hva skulle de tro? Hadde Jesus virkelig stått opp? Det de hadde opplevd, var sjokkerende. Steinen var veltet fra graven, og graven var tom. De hadde møtte en engel som gav dem et utrolig gledelig budskap: Jesus hadde stått opp. Tenk om det var sant! Det fylte dem med skrekkblandet fryd der de løp avsted for å fortelle disiplene det de hadde sett og hørt.
Plutselig ser de Jesus komme gående mot seg på veien! Lys levende kommer han dem i møte og hilser dem som om det skulle være helt selvsagt at de møttes. For dem er det ikke det. De kastet seg ned for hans føtter og tilber ham. Det er sant det engelen sa. Jesus lever! Han er sammen med dem igjen. De overveldes av dyp ærefrykt og en grenseløs glede.
Beretningen viser oss at de ikke ventet at noe slikt skulle skje. De møtte det helt uforberedt og reagerte spontant på det de så. Det var en som satte alt dette i scene, den oppstandne selv.
Han ville møte dem slik at de visste hva de hadde sett og hadde noe konkret og troverdig å fortelle. Vi er avhengige av deres vitnesbyrd for å kunne tro det, og vi er glade for at vi har det.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
