Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Joh 12, 24
Det er ikke rart at mange har vanskelig for å begripe at Jesus måtte dø for at vi skulle få leve. Det er et stort paradoks som mange reagerer på og avviser. Hvorfor skulle det være nødvendig for Jesus å gi sitt liv for at vi skulle slippe å miste det? Finnes det ingen annen vei til evig liv enn den som går via Jesu død?
Jesus gir her et overraskende svar. Han bruker en lignelse fra naturens verden og mener åpenbart at vi ut fra det som vi kjenner svært så godt til, burde forstå hans vei. Et frø må jo legges i jorda og dø for at det kan vokse opp et nytt aks. Akset koster frøet livet. Det er en del av naturens orden. Ifølge den samme orden er det bare ved å dø Jesus kan gi oss liv og bære rik frukt.
Men da må vi være klar over at det han peker på som noe kjent i naturen, er et under vi aldri helt kan forstå. Livets gåte klarer vi ikke å løse. Kornet som legges i jorden for å dø, vitner om det uutgrunnelige hos ham som skapte livet og lot det gro fram gjennom døden.
La oss derfor betrakte hvetekornets død og glede oss over frukten som gir oss føde og livsmuligheter. Og la det vitne om det største under: At Jesus døde for at vi skal få leve. Vi vil aldri forstå det, men vi kan likevel nyte fruktene av det nå og i all evighet.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
