Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Rom 5. 7-8
Noen har opplevd å bli satt på den prøven om de er villige til å gi sitt liv for andre. Og ennå mange flere har vært villige til å utsette seg selv for fare for andre. Som oftest har det vært for mennesker en er glad i, og som betyr noe for en selv.
Men hvem er villig til å gå i døden for sine fiender? Det var det som var tilfellet da Jesus gikk i døden for oss. Han gjorde det da vi ennå var syndere, skriver Paulus. Litt senere bruker han uttrykket Guds fiender, og i verset før beskriver han oss som ugudelige. Her er det ikke tale om å dø for noen som fortjener det, og som setter pris på det.
Det ble demonstrert på en tragisk måte da Jesus gikk til Golgata. Alle omkring han sviktet. Også noen av han nærmeste vendte seg mot ham. Folk stod langs veien og spottet ham, og da han hang blodig på korset, fortsatte de å gjøre natt av ham. Men han ba: “Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør!” Det er fullkommen kjærlighet, den kjærlighet som også omfatter fiender.
Hadde hans kjærlighet ikke vært slik, ville ingen av oss blitt frelst. Ingen av oss kom nemlig denne kjærlighet i møte ut fra oss selv. Derfor står vi alle på samme linje overfor Jesus. Ingen av oss når fram til ham. Det er ham som når fram til oss. Kan vi gjøre annet enn å åpne oss for en slik kjærlighet?
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
