Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.
Rom 12, 1
Det å formane andre har ingen god klang. Vi ser for oss en løftet pekefinger og en stram maske. Paulus opplever det tydelig nok ikke slik. Utgangspunktet for ham er ikke at han skal sette sine venner på plass og be dem stramme seg opp. Nei, her er utgangspunktet Guds barmhjertighet. Formaning er for ham ikke irettesettelse, men oppmuntring til å leve et rett og godt liv.
Det Paulus vil oppmuntre til, er å bære vårt legeme fram for Gud som et offer. Et offer er noe som gis til Gud for å behage ham. Det kan være et sonoffer som åpner for hans tilgivelse. Det trenger ikke vi å bære fram. Det gjorde Jesus en gang for alle da han gav seg selv i døden for våre synder. Men i kraft av det får vi bringe ham vårt takkoffer som uttrykk for vår glede over hans nåde og omsorg.
Det skal vi daglig få bære fram, og ikke som et dødt offer slik det var med ofrene i den gamle pakt. Nei, som et levende offer. Offeret er oss selv med alt vi er og har. Det er vårt liv vi oppmuntres til å bære fram for Gud, og det er til hans behag.
Det er også et hellig offer. Hellig betyr innviet, noe som er vigslet til et bestemt bruk. Slik skal vi se på vårt legeme og alle de muligheter som ligger i det. Vi får gå fram for Gud med det slik at han får råde over det. Det er til hans behag, og andre til nytte og hjelp.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
