Den dagen skal det sies til Jerusalem: Sion, vær ikke redd! La ikke hendene synke! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd
Sef 3, 16-17
Hvordan skal vi skildre en person uten forventninger? Det må være en som står og ser rett fram for seg med hendene slappe ned langs siden. Blikket søker ikke noe, og hendene strekker seg ikke etter noe. Livet kan lett bli slik, også på det åndelige området.
Slik var det i Juda da profeten Sefanja kom med sin oppmuntring til Guds folk. Det hadde vært nedgangstider med både religiøst og moralsk forfall, og mismotet vokste. Det syntes å være lite håp om endring. Profeten svarte ikke med billig og overfladisk trøst. Han forskynte dom over vantro og umoral og fortalte at Herrens dag stod for døren, den dagen da Gud ville reagere med vrede overfor alle dem som ikke vendte om og tok sin tilflukt til ham.
Men de som vendte seg til ham, hadde ikke grunn til å miste motet. Herrens ønske var ikke å dømme, men å frelse. Og det har han makt til. Han er nær hos dem som tror på ham, for å berge dem ut av den dom folket har trykket over seg på grunn av synd og ulydighet. De skal løfte hendene mot ham og ta imot hans kjærlighet, nåde og omsorg.
La oss ha forventninger til Herren. Han vil oss det aller beste, og han vil vi skal strekke hendene mot ham hver dag. Han vil gi oss det vi trenger for å leve i samfunn med ham og for å kunne møte dagens utfordringer på en måte som beriker både oss selv og andre.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
