Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.
Åp 3, 20
Det er forståelig at noen har kikkhull i inngangsdøren, slik at det er mulig å se hvem som står utenfor. Noen har også sperrelenke så de kan forhøre seg litt nærmere før de åpner helt. Et lite kikkhull og en lenge kunne visst ha vært på sin plass også i døren inn til vår sjel slik at vi visste hva vi slapp inn.
Jesus presenterer seg for menigheten i Laodikea som en som står utenfor og banker på. Men vil de åpne for ham og slippe ham inn? De ser ut gjennom sitt kikkhull for å finne ut hva han har å gi dem, og åpner visst litt også. Men sperrelenken er på. De har vanskelig for å skjønne hvorfor de bør åpne. De er jo rike og har alt de behøver – tror de. Han utenfor døren har et helt annet syn på det. Han ser at de er elendige og ynkelige, blinde, fattige og nakne, for å sitere ham selv. De mangler alt det de egentlig trenger, og det er det han kommer med.
Men er det ikke en menighet han banker på hos? Hvem skulle den åpne for om ikke for ham som er menighetens Herre? Spørsmålet er pinlig, ikke minst fordi det peker på noe som er mer aktuelt enn vi liker: En menighet kan virke både rik og veltilpasset, og den kan tro at alt er i orden, uten at Jesus er til stede, Et menneske kan ha en fin kristelig fasade og tro at alt er i orden, og likevel være uten Jesus.
Jesus banker på for å avdekke fattigdommen og nøden. Han vil inn for å gi det ingen kan gi seg selv. Men bare den som ser at han er naken, kan kle seg i kristi rettferdighet, og bare den som ser at han er fattig, kan åpne seg for den livs rikdom Jesus gir. Har du sett din fattigdom og gitt ham adgang?
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
