Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.
Joh 1, 18
Ingen har noen gang sett Gud. Hvordan skulle de øyne som er begrenset til den virkelighet vi kan observere med våre sanser, være i stand til å fange inn Gud som er evig, ubegrenset i makt og herlighet, hevet over tid og rom? Hvordan kan vi som er syndige helt inn i hjerterota, tåle å stå ansikt til ansikt med ham som er hellig, ren og rettferdig? Svaret er gitt. Ingen har noen gang sett Gud, og ingen har kunnet tåle å se ham.
Men Jesus har vist oss hvem han er, hevder Johannes. Her er det viktig å få tak i språkbruken. Det står ikke at Jesus har fortalt oss hvem han er. Det har han selvsagt også. Men han har gjort mer enn det, han har vist oss hvem han er. Når mennesker så ham, så de hvem Gud er. Det er helt realistisk ment. Ham de så, var nemlig Guds sønn. Det betyr at han var av samme vesen som Gud, altså guddommelig. Ham de så, var Gud.
Men er det mulig? Ingen har noen gang sett Gud. Kan da Jesus på en slik realistisk måte vise oss hvem han er? Ja, for i Jesus kom Gud nær og viste seg for oss ved å bli menneske som oss. Han steg inn i vår virkelighet, der vi er begrenset av tid og rom. Alt hva Gud er, får ikke plass der, men nok til å forstå hvem han er og hva han vil oss.
Det største ved dette er likevel at det i Jesus er mulig å få øye på Gud og overleve, selv om vi er syndere. Grunnen til det er at han viste seg for oss som Frelseren, den som var villig til å gå i vårt sted og bære byrden av vår synd. Når vi ser på ham, ser vi derfor ikke inn i Guds vrede som fortærer enhver synder, men inn i den kjærlighet til oss som viser seg i Jesu ansikt. Den synder som ved å se på Jesus får øye på hvem Gud er, skal aldri trenge å slå blikket ned.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
