Styrk de slappe hender,
gjør de ustøe knærne sterke!
Si til de urolige hjerter:
Vær sterke, ikke redde!
Se, deres Gud!
Jes 35, 3-4a
Det handler om slappe hender og vaklende knær. Vi kjenner oss vel igjen i en slik beskrivelse. Vi kan føle matthet overfor forventninger til oss. I alt som vi skal gjøre og rekke, kan vi av og til ha en opplevelse av at knærne vakler.
Åndelig sett kan det også bli slik. Det er så mye vi skal gjøre i kristelig sammenheng, og det er så mye vi føler vi må være med på. Vi skulle hatt så mye mer styrke til å gjøre det vi burde. Når hendene blir slappe og knærne vakler, skulle vi hatt så mye mer kraft å sette inn. Det kan gå på troen løs. Fører dette til at vi ikke når troens mål?
Nå kunne vi vente at et ord som dette ville anbefale hvile. Men veien til styrke for slappe hender og vaklende knær, er ikke passivitet, men et fast blikk. Det som sliter oss ut og svekker troen, er at blikket flakker. Vi ser på alt vi ikke rekker og alt som ikke fungerer. Vi blir så lett låst til synet av vår slapphet og vår vakling. Til slutt kan vi komme til å gå fullstendig i ring rundt dette. Slikt blir det i alle fall ikke hvile av.
Det gjelder å la blikket hvile. Da hviler både hender og knær, midt i all den aktivitet livet består i. Men da må også blikket hvile der det er kraft og styrke å hente. Derfor blir vi oppfordret til å se i retning av vår Gud. Han er den som kan gi styrke til slappe hender og kraft til vaklende knær. Der finner et urolig hjerte igjen sin frimodighet til liv og tjeneste for Gud.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
