Jeg planter dem i deres egen jord,
og de skal aldri mer rykkes opp
av jorden jeg har gitt dem,
sier Herren din Gud.
Am 9, 15
Følelsen av å være feilplassert, er ikke god. Det er ikke bare noe som ikke er på plass i livet, men selve livet er ikke på plass. Det skulle ha vært noe annet. I noen tilfeller er vi selv skyld i feilplasseringen. Andre ganger må andre bære ansvaret for den. Særlig tragisk er det hvis vi også er feilplassert åndelig sett. En slik feilplassering er det mange som føler på. De skulle hatt en annen plassering i forhold til Gud, og de skulle ha levd et helt annet liv enn det de lever i forhold til Guds vilje for dem.
Det var Israels tragedie, og har vært det gjennom hele historien. Ikke noe folk har vært så feilplassert som det jødiske. I tidligere tider fortalte Gud dem gjennom profetene at det hadde seg selv å takke for det. De syndet mot Gud og brøt med hans vilje. Dermed ble de spredt mellom folkene og bortført av fiendtlige makter. Senere har det stort sett vært andre som må bære ansvaret for feil plasseringen av dette folket. Det har ført til uendelig mye lidelse og nød.
Gjennom alt dette har jødene bevart lengselen til hjemlandet, det landet Gud førte dem inn i da han gjorde dem til et folk ved å frigjøre dem fra fangenskapet i Egypt. Og de blant dem som har bevart troen på det himmelske hjemlandet, har blant annet holdt seg til dette ordet hos Amos om at en gang skal Herren føre dem hjem for evig. Da skal de for alltid være plantet i egen jord og aldri mer bli rykket opp fra sitt land.
Vi som har hørt evangeliet, vet hvem som er i stand til å føre sitt folk hjem for evig. Det er vår Herre Jesus Kristus som kom for å rydde veien hjem, og som vil sørge for at vi kommer fram. Da skal vi aldri mer bli feilplassert.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
