Min rettferd er nær,
min frelse bryter fram,
mine armer dømmer folkene.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min arm.
Jes 51, 5
Gjennom alle tider har kristne vært opptatt med om de når fram til den himmelske herlighet. Troens vandring i denne verden kan være vanskelig. Fristelser og tvil, fall og nederlag kan føre til at en mister motet og gir opp håpet. Derfor har det vært bedt mye om at troen måtte bære og mange ganger sunget om pilegrimsvandring gjennom ørkenen til løftets land.
Da er det godt å kunne peke på et ord som dette. Til det folket som måtte ut på ørkenvandringen, og som opplevde at deres synd førte dem bort fra Guds plan og vilje, taler Herren gjennom profeten om at han vil komme dem i møte med frelsens gave. Det avgjørende er ikke at de makter å nå fram til Gud, men at de er åpne når han møter dem. Han lar sin rettferd nærme seg dem der de er i fremmed land. Herrens armer rekkes ut også mot dem som er så langt borte at de befinner seg ved fjerne kyster.
Slik er Herren. Han er opptatt med å nå oss der vi er. Og setter vi vårt håp til ham og hans frelse, vil han sørge for at vi når vårt himmelske hjem. Den som tar til deg dette ordet, trenger ikke være engstelig for å ikke å nå fram. Det sørger han for som kommer oss i møte med sin frelse, og oppsøker oss i fremmed land.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
