For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud!
Daniel 9,18b-19a
Vi tar det ofte som selvsagt at vi har rett til å komme fram for Gud i bønn. Men hvorfor er det så selvsagt? Skal vi ha foretrede for personer i høye stillinger, må vi normalt ha en grunn til det. Vil vi ha audiens hos kongen, kan vi ikke bare møte opp og forvente å bli sluppet inn. Når noen får audiens, er det som regel fordi de har gjort seg fortjent til det gjennom samfunnsnyttig innsats. Gjelder ike det samme om en skal tre fram for Gud, han som er kongenes konge?
Men dermed har vi pekt på problemet. Det er mulig å gjøre seg fortjent til å få audiens hos kongen. Men ingen kan gjøre seg fortjent til å komme fram for Gud. Det teller ikke våre rettferdige gjerninger, forteller Daniel oss. Når vi kommer fram for ham, er det fordi han har bedt oss om å komme. Han gir oss audiens til stadighet. han spør ikke om vi har gjort oss fortjent til det. Svaret på det ville uansett blitt negativt for oss alle.
Vi kommer fram for Gud i tillit til hans store barmhjertighet. Grunnen til at vi kan få be til ham, ligger ikke hos oss, men hos ham. Derfor stilles vi alle likt. Alle kan komme og vi slipper å tenke på at vi må fortjene å få svar på bønn. Gud ønsker å svare på våre bønner. I tillit til det, ber Daniel om at han både hører oss, viser oss nåde og svarer på vår bønn. Det samme inviteres vi alle til.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
