“Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.” Gal 5, 1
Noen oppfatter det å bli kristen som avslutningen på en periode av livet. Vekten legges på det en må forlate av holdninger og meninger. En er opptatt av at den gamle livsstilen mer eller mindre må legges bort. Det er å gå baklengs inn i Guds rike. Frelsen blir på en måte et punktum.
I Guds ord er frelsen ikke et punktum, men et kolon. Frelsen er ikke slutten, men begynnelsen. Vekten er ikke lagt på det vi må forlate, men på det vi får. Vi får et nytt liv, og det nye livet skal leves. Det er et liv i frihet Kristus kaller oss til, skriver Paulus. Derfor opplever han det meningsløst å stelle seg slik at en igjen kommer inn i trelldom. Det vi har forlatt, er jo nemlig ikke først og fremst dens skyld og makt.
Men nå er vi som tror på Kristus, frigjort fra syndeskylden og satt fri. Det er ikke vår fortjeneste, men hans. Og skal vi beholde friheten, må vi la ham ordne det. Ethvert forsøk fra vår side på selv å ta vare på friheten fører inn i nytt fangenskap. Galaterne som Paulus skrev til, ville selv ta vare på friheten ved hjelp av omskjærelse og lovoppfyllelse som en ekstra forsikring i forhold til Gud. Men dermed var de på full fart tilbake under slaveåket.
For oss er det andre ting. Det kan være alt fra å holde fast på det gamle livet som skrider mot Guds gode vilje, til det å tro at en gjennom sine egne handlinger kan fortjene frelsen. Vi er i Kristus frigjort til frihet. Det betyr et liv i tillit til hans frigjørende tilgivelse og i lydighet mot hans gode og frigjørende vilje.
av Anfin Skaaheim (Revidert av Helge Skaaheim) fra boken “Ord for livet”
