Treenighetssøndag – 30.05.2021
Luk 10,21-24
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Denne teksten har en lang forhistorie, en kort forhistorie, og et rom, en sene som varer ennå.
Den lange forhistorien handler om en fordums tid, der mange ønsket å se dette rommet, dette Jesus rommet, virkeliggjort. Peter skriver om dette i sitt første brev, at Ånden viste dem noe som skulle komme(1 Pet 1,10ff). Noen av dem skimtet så gard et kors og en åpen grav. Flere ante at det ville komme en tid med fred og legedom, frihet og rettferdighet. Men de fikk aldri oppleve det. Den korte forhistorie handler om at Jesu disipler har kommet glade tilbake. De har smakt på det kommende rikets krefter. Selv åndene var dem lydige. Og selve nøkkelen som låste alt dette opp for dem var Jesu navn.
Altså, nå er tiden kommet. Nå er de i den fantastisk Jesustiden. Selve kongen for det nye riket har «gått i land». Mørket må vike.
Jesus jubler over dette. Men noe er faktisk større, nemlig at navnet deres er innskrevet i himmelens bøker. De har ikke «bare» kjent på hans navns autoritet, Rikets krefter, men de er faktisk selv blitt borgere av det. De ser og hører noe helt nytt. De ser hvem Jesus virkelig er. Det er noe unikt med Jesus, Sønnen. Ingen kjenner ham, uten Faderen. Og motsatt, ingen kjenner Faderen unntatt Sønnen. Å se Gud som Far, kan bare skje gjennom Jesus. Det er en enhet og en relasjon mellom de to som ikke kan sammenliknes med noen andres. Moses hadde ikke et slikt forhold, ikke profetene, ikke Buddha, ikke Muhammed. Og alt har Faderen overgitt til Ham. Alt står og faller med Jesus. Han er veien, han er døren. Våre navn kan bare skrives inn i himmelens bøker med hans blod.
Faderen og Sønnen er åpenbart for hans disipler. En tenker seg ikke til det, en mediterer seg heller ikke til det, det nytter ikke å gjøre noen religiøse C- momenter, det må åpenbares. Som Jesus sier til Peter (Matt 16, 17), Salig er du Simon, for kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men min Far i himmelen. Og skal Gud åpenbare denne dyrebare sannhet for oss, må vi sette oss lavt ned. Det er de små og umyndige som får se det. Umyndige? Ja, de som har barnets sinn. Alle voksne og kloke må bli som barn. Ellers kommer de ikke inn i Guds rike. Men salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres. Det er bare slik, Guds rike kan vi bare få. Det gis aldri som betaling for religiøst strev og møye.
Men skjult det for de vise og forstandige? Ja, stoler en på sin visdom og forstand, eller sin egen lovoppfyllelse, så er en forblindet. Min egen visdoms vei fører ikke fram. Vis og forstandig har ikke noe med realkompetanse å gjøre, men hvordan man ser på seg selv. I praksis viser det seg at de som «setter seg selv lavt», har lettere for å åpne seg for Guds gave. Det samme sier Paulus i Korinterbrevet: «Legg merke til deres kall brødre, ikke mange vis, ikke mange av fornem ætt…» De fleste på Jesu tid så ikke hvem han var, slik var det ikke bare blant de høye herrer i Jerusalem, men også på bondelandet i Galilea. Fikk de ingen sjanse? Å jo da, i Galilea hadde han gjort sine største undergjerninger. Og han prøver i realiteten å vinne både de skriftlærde og fariseerne, selv om han er nokså hard på labben. Men alt dette vet selvfølgelig Gud om, så for Ham som er utenfor tiden, var det noen han på forhånd kjente.
Vi er fortsatt i Jesustiden. Den vil aldri ta slutt. Ånden har kommet, og Faderen og Sønnen er oss fortsatt nær. Fortsatt skjer åpenbaringen. Jesusrommet har endret seg, vi ser ham ikke fysisk lenger, men han er oss nærmere enn noen gang. «Jeg er med dere alle dager», «der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», ja, han vil bo i oss. Og, han og Faderen vil elske oss. Dette er virkelig åpenbaring. Jesus er her med sin gave fortsatt. Alt er fortsatt overgitt til Ham. Ser vi det? Trenger vi åpenbaring? I kraft av Jesu verk og navn, har vi i realiteten en nøkkel til Guds rike i vår hånd. Har du låst opp for noen?
«Mine føtter lett skal løpe, dine ærender på jord. Hjelp meg at hvert trinn kan røpe, at du i mitt hjerte bor»
mvh.
Arne Inge Vaalandsmyr
