Pinsedag – 23.05.2021
Joh 14,15-21
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
En har sagt det slik at Johannes vil gi et portrett av Jesus, innenifra. Han forteller bare et utvalg av det som skjedde med Jesus, hva han sa og hva han gjorde, men borer desto dypere. Slik er det også med hans budskap om den hellige Ånd.
Det springende spørsmålet er: Hvor nær er Gud nå? Eller hvor nær er Gud etter at Jesus har forlatt dem rent fysisk, så de ikke lenger kan se Ham.
Og Jesu svar her, gjennom Johannes, er at nå kan han være nær oss som aldri før. Dette er den nye situasjonen etter pinse. Vi tenker fort at det var lett for dem den gang, de så jo Jesus, hørte Jesus, så underne han gjorde, han var hos dem, de kunne gå i hans fotspor. Det var den fantastiske Jesustiden. Men så er Jesus fysisk borte, men Jesus sier faktisk her: dere skal fortsatt leve i Jesustiden, for Ånden kommer.
Og i vår situasjon, til tross for et sekularisert Europa der kirkene stort sett har negative tall, Jesustiden skal aldri ta slutt.
For hva skjer når talsmannen kommer? Jo, han skal være hos dere og i dere, i dere. Altså faktisk nærere enn når Jesus var hos dem. Vi tror ikke lenger bare på noe, vi prøver ikke bare å etterlikne noe, vi har fått et nytt liv i oss. Det er Ånden som har skapt dette nye livet. Og den skapelsen skjer med grunnlag i Jesu verk. Ånden tar oss med gjennom forsoningen og oppstandelsen, og skaper et nytt menneske i oss. Og dette nye mennesket, lukker nettopp Kristus og Ånden inn i sitt hjerte. Og Paulus sin bønn i Ef 3 er nettopp at Ånden stadig må styrke dette nye mennesket så Kristus kan bo i våre hjerter. Jesus selv er oss nærere enn før, på grunn av sitt eget verk gjennom kors og åpen grav, og Åndens nyskapelse. Igjen Paulus, «det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg».
Og hvor lenge vil han være der? Jo, alltid. Dette livet, denne nye virkelighet skal ikke tape seg. Ånden er her fortsatt, og Jesus er her fortsatt. Hva sier Jesus hos Matteus? «Jeg er med dere alle dager». Vi er ikke foreldreløse barn. Ånden skaper et hjem for oss. Og for et hjem! Legg merke til et ord som går igjen: Elske. Dette er noe langt mer enn en forstands og fornufts relasjon, det er en kjærlighetsrelasjon. Min Far skal elske ham, ja, jeg skal elske ham. Hvordan kan en slik sannhet og virkelighet sige inn i hjerter som er så preget av trelldom og en «være god nok» tankegang? Svaret er, Ånden. Dette er noe av Åndens nye, fundamentale gjerning, mer om det nedenfor. Jesu budskap her, gjennom Johannes, er virkelig å bore dypere, for:
Vi tenker at Ånden først og fremst er kraften, og det er det også. Det er nettopp Jesusevner, og Jesuskrefter vi skal gå ut i verden med. «Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har gir jeg deg, i Jesu navn, stå opp og gå!» Hva er kirkens hemmelighet og store fordel? Samfunnets lover, kommunens velvilje, en religionsåpen kultur, at vi kjenner tidens virkemidler og språk? Ikke noe av dette er i og for seg galt, men det er ikke vårt hemmelige våpen. Nei, «hvor veldig Hans kraft er hos oss som tror». Ånden har kommet, og han har med seg Kristi seier, og til sin menighet deler han ut gaver, Kristusevner. Så Kristi menighet må først og fremst be om å få ta i bruk dette sitt hemmelige våpen. Så mennesker får ny tro, ny frimodighet, utrustet til nye utfordringer og ny tjeneste. Alt kan da skje, kraften kan fullendes midt i vår svakhet, da kan det bli mer enn nok selv om vi har alt for lite, da kan garna bli tunge selv om vi ikke har fått en fisk på årevis, da kan vekkelsen begynne i fengselet, da kan dører åpnes selv om her er mange motstandere. Å ja, Ånden formidler uhørte seiersgaver til hans kirke.
Men her hos Johannes, og som allerede er nevnt, så er det et enda mer fundamentalt område som understrekes ved at Ånden kommer, nemlig Liv og fellesskap med Gud, og i Gud. Far skal åpenbare seg, og jeg skal komme til dere, dere skal se meg, for jeg lever og dere skal leve. Og han skal aldri forlate oss. Et fantastisk budskap og en grensesprengende virkelighet, som går langt ut over all religiøsitet og ethvert tankemessig system. Jesus lever og vi skal leve, og Ånden gjør det til erfaring og virkelighet. Da skal vi forstå sier Jesus at «jeg er i Far», eller, vi skal forstå Jesu ord, «ingen kommer til Faderen uten ved meg». Jesu ord er Guds ord. Jesus er veien til Gud, den eneste. Når apostlene står til regnskap for Det høye rådet i Jerusalem for sin nye forkynnelse, så er det nettopp dette de vitner om, «det er ikke gitt noe annet navn under himmelen ved hvilket vi kan bli frelst». Og vi skal også forstå mer, ved å åpne oss opp for Jesu ord og Åndens gjerning, så blir vi selv lukket inn i Han og Han i oss. Vi hørere igjen hvor nær vi er Paulus sin språkbruk, når han sier at å være en kristen er å være et menneske i Kristus. Dette er frelse, å være i Ham, og Han i oss, dette er grunnlaget for frelsesvisshet. Er jeg god nok? Vi hører at spørsmålet er uaktuelt. Jeg er et menneske i Kristus. Men Ånden åpenbarer også Faderen, og vi blir barn og ser den fadersmil som tek all gru. Dette er barnekår, og vi har fått barnekårets ånd. Vi aner sannheten i Jesu ord om at det er til gavn for oss at Han går bort.
I all vennlighet, men Jesus gir en betingelse. Det er et «dersom» for apostlene den gang og for kirken gjennom alle tider. Det ene er dette: Holder dere mine bud, og det andre ligger i dette: Sannhetens Ånd.
Å holde hans bud, da tenkes det ikke på noen bestemte bud i betydningen lovbud. Jesus selv gav jo egentlig ikke noen egne bud, men det menes i retning av Hans Ord ( se v 23 og 24). Det bruker Jesus flere ganger, «å holde fast på hans ord», eller «bli i mitt ord» Hvordan åpner en seg for Åndens gjerning? Ved å grave i, lytte til, og gå på, lyde Hans ord. Ånden kommer til oss på Ordets føtter. Det er ikke all preken som Ånden velsigner. Jo, vi kan bli imponert, grepet og begeistret over mye tale. Men den tale som Ånden velsigner og som blir til liv og fellesskap med Gud og Jesus, det er den tale som er som Guds Ord, den tale som er en gjenklang av Jesu egne Ord. Ikke hvilket som helst ord, men de ord jeg har talt, sier Jesus, er Ånd og liv.
Det er hemmeligheten bak Jesu ord om at verden ikke kan ta imot Ånden, for den kjenner ham ikke og ser ham ikke, men dere kjenner ham. Hvorfor kjente disiplene allerede Ånden, fordi de hadde valgt å lytte til Jesu ord. Disiplenes erfaring med Ånden var dypest ikke noe nytt, det var gjenkjennelse. De hadde allerede vært i kontakt med Ånden gjennom Jesus og hans ord. Hvorfor kjente ikke verden Ånden, for den gav ikke akt på Jesu ord, og var ikke lydig mot det.
Det andre «dersom» ligger nettopp i at Ånden er sannhetens Ånd. «Hellige dem i sannheten, ditt Ord er sannhet». Ånden er allergisk mot løgnen. Ånden vil bare vite av sannheten om Gud, sannheten om Jesus, sannheten om oss, sannheten om verden. Landingsstripa for Ånden i vårt liv er ikke nødvendigvis det vi forstår med åndelighet, men sannhet. Der hvor vi lytter til sannhetens ord, og der vi våger å tale sant om vårt liv, der har Ånden gode arbeidsforhold.
Her åpnes våre øyne, så vi ser Ham. Ser, at det er akkurat Jesus vi trenger.
