En mann tok en venn med bort til vinduet. Der skar han opp ei pute og lot fjæra fly for alle vinder. “Hva er lettest” spurte han sin venn “å spre fjæra eller samle den inn puta igjen?” Svaret ga seg selv. Det mannen hadde opplevd var å bli offer for et ondsinnet rykte. Å spre et rykte er enkelt. Å avkrefte det er ikke fullt så enkelt. Hvor lett er det ikke å spre sladder; “Ja, dette er jo noe alle kjenner til” sier vi og bruker vår tunge til å føre vår neste i vanry. Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord er en fullkommen mann, i stand til å holde hele kroppen i tømme. (Jak.3,2) Et dårlig rykte springer fortere enn et godt. Det kan synes som om vi alle er smittet av dømmesyken. Men Ordet vil minne oss om noe alvorlig: Når du dømmer en annen fordømmer du deg selv. (Rom.2,1) Ved å dømme vår neste pådrar vi oss skyld hos Gud. Vi har ingen rett til å dømme andre. Den retten tilkommer alene Gud. Saken er den at vi er ikke bedre selv. Sett med Guds øyne er vi alle skyldige. Hva skal vi gjøre for å unngå Guds dom over våre liv? Det eneste vi har å gjøre er å skynde oss til Jesus. For evangeliet er at Gud lar vår dom ramme Ham. Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. (Jes.53,6) Dermed går vi fri. Hvor meningsløst er det da at du går rundt og feller dommer over andre når du selv er frikjent på alle punkter. Når du er fri fra Guds dom, skulle ikke da andre få føle at de er fri fra din?
Andakt av Ivar Vik fra boken “En Ild som skal spres”
